Sentrale eller lokale forhandlingar?
Mesteparten av tariffoppgjeret 2018 er unnagjort. Så langt har Unio og forbunda unngått streik. Men framleis markerer medlemmer til dels sterke synspunkt på resultata i enkelte tariffområde. Det står også ein del viktige avklaringar att, og somme oppgjer skal eller er til uravrøysting.
Publisert: 29. mai 2018
Dessutan er tariffpolitikk og -forhandlingar i stadig større grad blitt ein heilårsaktivitet. Strategidiskusjonar om lønn og arbeidsvilkår går føre seg meir eller mindre kontinuerleg. Tillitsvalde, både sentralt og lokalt, driv påverknadsarbeid overfor arbeidsgjevarar og opinionen med tanke på komande forhandlingar.
Også i år har vi opplevd hard tautrekking om ein gammal kjenning i tariffpolitikken: Kor mykje skal forhandlast sentralt og kor mykje skal forhandlast lokalt? I KS-området blei alt avtalt sentralt denne gongen.
I staten var det annleis. Streikefaren overhengande. Men til slutt blei det ei jamn økonomisk fordeling etter mekling timesvis på overtid: Halvparten sentralt, og halvparten lokalt.
Men bak dette ligg at staten, saman med Akademikerne, er blitt den mest aggressive aktøren for å desentralisere og fragmentere forhandlingane. Dette er mildt sagt eit paradoks. Knapt nokon institusjon har større ansvar for fellesskapsløysingar og likebehandling enn staten. Det er mellom anna difor vi har staten, ein stat som skal ivareta det nasjonale.
I tariffpolitikken held staten seg framleis med gammaldagse New Public Management-idear. Det kan sjå ut som staten baserer seg på 90-talsdokumenta frå OECD og det internasjonale pengefondet. Desse argumenterte på den tida kraftig for å desentralisere lønnsforhandlingar, og meinte at sentrale kollektive forhandlingar hindra både produktivitet og sysselsetting.
Men særleg OECD har tatt eit tydeleg og kunnskapsbasert oppgjer med gamle standpunkt. Nyare forsking, i regi av OECD sjølv, viser at reklamen for desentraliserte lønnsoppgjer har vore tufta på svakt, til dels feilaktig grunnlag. I det store og det heile er funna at sentral koordinert lønnsdanning gir best resultat både når det gjeld sysselsetting, produktivitet og likskap og likestilling. Vilkårlege, lokale og individuelle tillegg kan faktisk vere direkte øydeleggande for arbeidsmiljø og produktivitet.
Men sjølvsagt kan desentrale forhandlingar gi betre lønnsmessig utteljing for enkelte individ og grupper, særleg på kort sikt. Og det må erkjennast, også frå ein klar tilhengar av sentrale forhandlingar, at koordineringa her til lands har vore så sterk at lønnspremien for utdanning har blitt skadelidande. Det gode kan altså bli det bestes fiende, også på dette området.
Trass i at OECD og andre har endra syn, spelar altså vår eigen stat, i praksis regjeringa, den gamle plata med hakk i: Det er den lokale verksemda, dvs. leiarane, som veit best kva som trengst av lønnstiltak på eigen arbeidsplass. Kvar enkelt institusjon veit best, også i lønnspolitikken, kva som skal til for å hevde seg i konkurransen med andre kollegaer, må vite.
I den norske forhandlingstradisjonen har sentrale kollektive forhandlingar stått sterkt. Og gjer det framleis. Men også lokale forhandlingar har vore, og er, ein del av systemet. Difor er det både forståeleg og legitimt at det er tautrekking om vektlegginga. Dessutan er det ulik praksis og ulike avtalar tariffområda i mellom, særleg i privat sektor. Det aller viktigaste er dessutan at det er høg organisasjonsgrad på begge sider av borda. Det er sjølve grunnlaget for kollektive forhandlingar – enten dei skjer sentralt eller lokalt.
Likevel, det er meir enn illevarslande dersom staten som forhandlingspart har som mål å svekke, eller til og med å avvikle sentrale lønnsforhandlingar. Tariff er for alvorleg til at staten skal leike ideologisk og gammaldags blindebukk.
