Randi Bergkåsa er leder av Det Norske Diakonforbund. Foto: Det Norske Diakonforbund

Vårt åpne samfunn, som til vanlig er preget av jevnlige møtepunkter og fellesskap, er på kort tid endret. Lukket ned. Til noe vi verken kjenner, eller var forberedt på. Det setter den enkelte ansatte, alle de som jevnlig møtes, og arbeidssammenhengene våre, på prøve. Klarer vi å møte ubehaget og utryggheten? Klarer vi å utføre vårt arbeid med nye og endrede verktøy?

Publisert: 23. mars 2020

Av Randi Bergkåsa, leder av Det Norske Diakonforbund

For diakoner og diakoniarbeidere er en sentral del av arbeidet å bidra til å skape trygghet og opprettholde nære relasjoner til mennesker i ulike livssituasjoner. Denne nye situasjonen gir disse nære sammenhengene mange utfordringer. Fra landet rundt meldes om stor kreativitet når det gjelder å opprettholde kontakt med menneskene som jevnlig er med i de ulike fellesskapene. Telefon, tekstmeldinger, Skype, Teams, chat er blitt sentrale verktøy i dette.

Andre praktiske tiltak er også gjenstand for kreativitet, spesielt det å sørge for at mennesker som trenger det får ordnet varer av ulik art levert. Her har lokalmenigheter og diakoner/diakoniarbeidere vært med, sammen med mange andre gode krefter.

Dette arbeidet som gjøres lokalt, skjer i et tett samarbeid med de øvrige kirkelige aktører. For alle er det viktig å kunne være operativt til stede. I dette ligger naturligvis det å unngå å selv bli smittet, og det å unngå å bringe smitte videre.

Vi setter stor pris på og deler de veiledningstekster som er utarbeidet av Kirkerådet og KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter. Disse er til stor hjelp.

Diakoner og diakoniarbeidere er innstilt på at det i kommende dager vil komme nye utfordringer.