Unio-leiar Ragnhild Lied. Foto: Unio

Konsekvensane av Koronakrisa blir meir og meir omfattande. Styresmaktene løyver den eine krisepakka etter den andre. Likevel er både økonomien og arbeidslivet hardt ramma.

Publisert: 23. mars 2020

Av Unio-leiar Ragnhild Lied

Mange bedrifter går på sparebluss, viss dei i det heile er i gang. På den andre sida arbeider ei rekkje verksemder og etatar på høggir. Særleg gjeld det helsevesenet, der dei tilsette står på døgnet rundt. Presset er ekstra stort også på dei tilsette i Nav.

I ei rekkje sektorar blir det gjort ein kjempeinnsats av medlemmer i Unio-forbunda. Med stengte barnehagar, grunnskular, vidaregåande skular, høgskular og universitet er heile utdanningssektoren i ein unntakstilstand. Men dei tilsette organiserer og reorganiserer for å gi mest mogeleg og best mogeleg undervisning. Også biblioteka og bibliotekarane mobiliserer, og dei tilsette i kyrkja viser stor kreativitet for å utføre oppgåvene sine.

Politifolk er ei heilt avgjerande gruppe for beredskapen. Det er også brannfolk og andre, til dømes medlemmene våre til sjøs – enten det er om bord i ferjer eller i andre fartøy på norsk sokkel. Somme står også i fare både for å bli permitterte og å miste arbeidet, som mange andre i næringslivet.

Både i Unio og i medlemsforbunda er det stor aktivitet. Men arbeidet må organiserast annleis, og tilpassast smittefaren. Vanlege møte er avlyste. Medlemmer og tillitsvalde har mange spørsmål som dei ønsker svar på. Digitale arbeidsmetodar pregar kvardagen. Det må arbeidast annleis.

Men det er ikkje minst i slike tider vi må byggje på styrken som fellesskap gir. Tillit, solidaritet og dugnadsarbeid er heilt avgjerande for å ta oss gjennom krisa, men må også vere der når vi har fått bukt med pandemien.

Krisa viser kor viktig fagrørsla er. Samfunnsmaskineriet er avhengig av ei fagrørsle som er aktiv og som tar ansvar. Dette viser seg på ulike arenaer, enten det er på arbeidsplassen, i ulike faglege organ, eller gjennom trepartssamarbeidet. Gjennom trepartssamarbeidet og i direkte kontakt med styresmaktene har Unio spelt inn synspunkt, både på krisepakkar og andre tiltak.

Folk sine kvardagsliv er drastisk endra. Arbeidstakarane strekkjer seg langt i kvardagen. Somme svært langt, også med risiko for eiga helse, slik som mellom anna sjukepleiarane og andre helsearbeidarar.

Koronakrisa har også sett press på avtaleverket, særleg når det gjeld arbeidstidsordningar. Både Unio og medlemsforbund har inngått mellombelse avtalar med utvida rammer for arbeidstid. Dette har vore nødvendig, både for å medverke til gode og praktikable ordningar, og for å ta kontroll og sette grenser.

Trepartssamarbeidet og det organiserte arbeidslivet byggjer på gjensidig respekt. Det er på sin plass å minne om at arbeidsgjevar sin styringsrett har sine grenser, også i tider som dette: Lov- og avtaleverket er der framleis.

Arbeidstakarane strekkjer seg langt, men sjølv i krisetider skal helse, miljø og sikkerheit ivaretakast.