Vinneren av Arthur Svenssons internasjonale pris for faglige rettigheter 2019 er den modige filippinske fagforeningsaktivisten France Castro. Foto: Svenssonstiftelsen

Vi ser den samme utviklingen i store deler av verden: Investorer og selskaper shopper arbeidskraft og investerer der det er mest lønnsomt. Det er handlinger som endrer folks liv, samfunn og stater.

Publisert: 31. mai 2019

Av Liz Helgesen

Tjenestehandelen utfordrer fagbevegelsens tradisjonelle måter å arbeide på. For hvordan kan vi forsvare rettigheter for arbeidstakere når arbeidsgiver og arbeidstaker befinner seg på hver sin side av kloden, eller når det er uklart om det finnes en arbeidsgiver?

Hvordan kan vi skape felles forståelse for at filippinske læreres arbeidstakerrettigheter har betydning for nasjonal og internasjonal økonomi? Hvordan kan en bidra til at dette reflekteres og etterfølges i internasjonal handel? Og sist, men ikke minst: Hvordan synliggjøre at «alt henger sammen med alt»?

Faglige rettigheter for lærerne på Filippinene

I år går Arthur Svenssons internasjonale pris for faglige rettigheter til den filippinske fagforeningsaktivisten France Castro. Prisen, som er på 500 000 kroner, utdeles i Oslo 12. juni. I juryens begrunnelse heter det at «hun får prisen for sin mangeårige kamp for å organisere lærere og for å slåss for grunnleggende arbeidstakerrettigheter på Filippinene».

Kampen for grunnleggende arbeidstakerrettigheter, så vel som menneskerettigheter, på Filippinene er tøff. I den globale fagbevegelsens (ITUC) årlige rangeringer av verdens verste land for arbeidere, har Filippinene lenge hatt fast plass i det deprimerende toppsjiktet. Filippinene er også et land med store ulikheter.

EFTAs frihandelsavtale med Filippinene

Nyheten om at France Castro får fagforeningsprisen kom noen måneder etter at EFTAs frihandelsavtale med Filippinene trådte i kraft. Med avtalen har Norge, sammen med Island, Lichtenstein og Sveits formalisert framtidig handelssamarbeidet med Filippinene. EFTA-avtalene utgjør et supplement til arbeidet i verdens handelsorganisasjon (WTO), som er Norges handelspolitiske prioritet.

Hovedmålet med handelsavtalen med Filippinene, og andre EFTA-avtaler er å «sikre norske eksportbedrifter markedsadgang og konkurransedyktige vilkår i utlandet». I et større perspektiv dreier seg om avtaler som skal sikre EFTA-landenes næringsliv like gode rammevilkår som andre nasjoners næringsliv.

Kan vi handle oss til velstand?

Økonomisk velstand og handel henger sammen. Det være seg individuell, samfunnsmessig eller staters velstand. For et lite land som Norge har handel og handelsavtaler vært avgjørende for økonomisk vekst. Små land, med marginal forhandlingsmakt, risikerer rett og slett å bli «skviset» i et handelsregime uten felles regler.

Handelskrigen mellom USA, EU og Kina kunne skapt krise for norsk industri. I fjor slapp eksempelvis Norge unna straffetoll på stål på grunn av EØS-avtalen, noe som reddet flere tusen industriarbeidsplasser . På globalt nivå, dreier det seg om frihandelsavtaler som et tiltak for økonomisk vekst. Sagt med WTO-sjefens egne ord:

“I believe that the multilateral trading system can continue to be a force for good in the world – promoting stability, creating opportunities, and boosting growth and development, as it has done for many years.” Roberto Azevêdo

Millioner ut av fattigdom

Det er stor grad av enighet om at internasjonal handel har ført til økt velstand og reduksjon i fattigdom. I Kina har eksempelvis over 300 millioner mennesker blitt løftet ut av ekstrem fattigdom grunnet en mer åpen økonomi og påfølgende økonomisk vekst.

I løpet av de tre første årene etter den inngåtte handelsavtalen mellom USA og Vietnam, førte eksportøkningen til at mennesker under ekstrem fattigdom ble redusert med 7 millioner i Vietnam.

Dessverre er slike solskinnshistorier bare en del av bildet: I samme periode, med økt internasjonal handel og økonomisk vekst, har også ulikheten økt. De rikeste har blitt rikere, mens mange har fått en mindre del av den økonomiske kaken.

For France Castro og hennes medlemmer, eller filippinske arbeidstakere generelt, er det altså ikke så sikkert at økonomiske gevinster av økt internasjonal handel drypper ned på dem. Økonomisk vekst er avhengig av å bli omfordelt for at flere nyter godt av veksten.

Fra butikk til politikk, fra frakt til nett

Verden i dag er mer økonomisk integrert enn noen gang. Internasjonal frihandel er også mer integrert i global politikk enn noen gang. Vi ser oftere og oftere at handel kobles til internasjonale konflikter og maktpolitikk. Vi snakker om proteksjonisme og anti-globalisering, sikkerhetstrusler, handelskriger, og så videre. Handelstransaksjoner eksisterer ikke i et økonomisk vakuum, men er en del av politiske prosesser.

Det er ikke bare avtalenes betydning som endres, men også hva det handles med. Tidligere har internasjonal handel hovedsakelig dreid seg om handel med varer, og reduksjon i tariff og tollbarrierer. De siste tiårene er internasjonal handel dreid mot handel med tjenester og investeringer. Og hvordan det handles har endret seg. Regjeringens nylig behandlede stortingsmelding om handelsnæringen het betegnende nok «Når kunden alltid har nett».

På Filippinene ser vi økning i tjenestehandel gjennom utenlandske selskapers outsourcing av utvikling og kundestøtte. Tjeneste-utflaggingen til Filippinene er i ferd med å bli en sentral del av den nasjonale økonomien. På den andre siden utflagger Filippinene selv arbeidskraft. En større andel av landets BNP er inntekter fra utenlandsarbeidende filippinere. Dette har igjen sammenheng med økonomisk ulikhet mellom land og tilhørende variasjon i lønns- og arbeidsvilkår.

Vi ser den samme utviklingen i store deler av verden. Investorer og selskaper shopper arbeidskraft og investerer der det er mest lønnsomt. Det dreier seg om handlinger som endrer folks liv, samfunn og stater. Tjenestehandelen utfordrer dermed fagbevegelsens tradisjonelle modus operandi.

Handel med samvittighet?

Norske myndigheter er tydelige på at handelspolitikk skal handle om noe mer enn bunnlinjen:

«Fra norsk side vektlegges også temaer som menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljø, bedriftenes samfunnsansvar og god offentlig forvaltning.» (Nærings- og Fiskeridepartementets hjemmeside 6. mai 2019)

I 2010 vedtok EFTA at alle nye og reforhandlede avtaler skal ha et kapittel om bærekraft, som omhandler både klima og arbeidstakerrettigheter. EFTAs handelsavtale med Filippinene inkluderer følgelig et bærekraftskapittel.

I avtalen refereres det blant annet til at partene skal etterleve grunnleggende prinsipper i henhold til sine internasjonale forpliktelser. Vi skulle tro at det var til hjelp for France Castro i hennes kamp for faglige rettigheter på Filippinene.

Drap på tillitsvalgte ikke konkurransevridende

Dessverre kommer man ikke langt med avtaleteksters verdi-fokus alene. En av de få testene på «brudd» på bærekraft-bindingene har vi i USAs forsøk på å klage Guatemala inn for brudd på CAFTA-avtalen (handelsavtale mellom USA og flere mellom- og søramerikanske stater). USA argumenterte for at drap på til sammen 87 tillitsvalgte, representerte brudd på arbeidstakerrettigheter i avtalen. Etter flere års rettssak, tapte USA i 2017.

I begrunnelsen ble det vist til at arbeidstakersituasjonen ikke var handelsvridende. Et brudd på kapittelet om bærekraft forutsatte bevis for at vold og drap mot tillitsvalgte fremmet Guatemalas handelsposisjon. Ut fra denne logikken har arbeidstakerrettigheter ingen relevans dersom rettighetene ikke påvirker handel mellom landene på en negativ måte. En slik snever tolkning svekker mulighetene til å styrke arbeidstakerrettigheter på tvers av landegrenser gjennom handelsavtaler. Det blir altså rettigheter uten juridisk kraft.

En slik tolkning av rettigheter for arbeidstakere ser også bort fra at eksporterte tjenester og produkter er en integrert del av det nasjonale arbeidsmarkedet. I tillegg kommer at verdien av et organisert arbeidsliv og kollektive forhandlinger overses.

Ut fra dette, vil neppe EFTAs handelsavtale med Filippinene gi støtte til France Castro i hennes kamp for faglige rettigheter for lærerne på Filippinene.

Bedre arbeidsliv og økonomisk likhet

Unio står sammen med internasjonal fagbevegelse i kampen for å fremme grunnleggende arbeidstakerrettigheter. En kamp som må tas på flere fronter. Internasjonal handel har stor innvirkning på verdenssamfunnet, noe som tilsier at fagbevegelsens oppmerksomhet må rettes mot utvikling i internasjonal handel. Dette gjelder også den delen av fagbevegelsen som ikke direkte er involvert i handel gjennom sine medlemsgrupper.

Grunnleggende arbeidstakerrettigheter handler om å åpne for et ordnet arbeidsliv og gjennom det mulighetene for en mer rettferdig fordeling. Å styrke organisasjonsretten og kollektive forhandlinger vil være et viktig bidrag for å sikre nasjonale virkemidler for økonomisk omfordeling. Dette perspektivet har nå også nådd inn i Det internasjonale pengefondet (IMF). Pengefondet støtter kollektive forhandlingers betydning for å redusere ulikhet og sikre bedre lønn for lav- og middels lønnsgrupper.

Sammenhengen mellom et ordnet arbeidsliv og samfunnsøkonomisk lønnsomhet er også godt dokumentert. Store økonomiske ulikheter er rett og slett «bad for business».

Trump og Brexit

Valget av Donald Trump i USA og Brexit-situasjonen i EU kan tolkes som signaler på at folk opplever de negative konsekvensene av globaliseringen. I USA har folk mistet inntektsgrunnlaget og hele samfunn har falt sammen i kjølvannet at virksomhetsnedlegginger. I Storbritannia kan det se ut til at utenforskapet har befestet seg, samtidig med at arbeidsinnvandrere fra andre EU-land får billett til det britiske «innenforskapet».

I denne konteksten er det lett å forstå at folk kan føle avmakt og forakt for «EUs fire friheter». Blant dem som sitter igjen tomhendte, er globaliseringsmotstanden betydelig. Løsningene som kommer opp er like fullt skremmende. Trump og hans europeiske meningsfeller løser ikke utfordringene med tap av arbeidsplasser gjennom mer nasjonalisme og proteksjonisme.

Kampen for faglige rettigheter på flere arenaer

Unio støtter og feirer France Castros kamp for faglige rettigheter på Filippinene, på samme måte som vi støtter faglige rettigheter over hele verden. Dette gjør vi i «mange kanaler», blant annet gjennom ved å rette oppmerksomheten mot internasjonal handels betydning for folks liv. Derfor er det også nødvendig at vi innser at France Castros kamp for arbeidstakerrettigheter for lærere er relevant for handelssamarbeid.
En begynnelse, men langt fra en løsning alene, er å sikre at fordelene med økt internasjonal handel kommer alle til gode. Dette bør blant annet skje gjennom bedre inkludering og håndheving av arbeidstakerrettigheter.