Debatten om akademisk ytringsfrihet er ofte forvirrende. Det skyldes dels at bekymringene for ytringsfrihet er forankret i veldig forskjellige problemstillinger, dels at ytringsfriheten forstås mer eller mindre snevert.

Publisert: 29. november 2021

Av Arve Hjelseth, førsteamanuensis, NTNU
Foto: Elin Iversen / NTNU

For eksempel er mange, med god grunn, bekymret for ytringsfriheten fordi faglige bidrag til offentlig debatt om blant annet kjønn/likestilling og klima, kan medføre betydelige mengder hets og trusler på e-post, telefon og sosiale medier. Det er lett å forstå at forskere vegrer seg.

Andre er mer opptatt av hvordan forskere av og til er forsiktige med hva de sier i frykt for negative reaksjoner fra kolleger og fagfeller. For eksempel kan det oppleves ubehagelig å si noe som kan stikker kjepper i hjulene på muligheten til å nå mål de fleste (som regel inkludert forskeren) er enige om.

Så kan man naturligvis diskutere om dette er reelle trusler mot ytringsfriheten. Ytringsfrihet innebærer ikke noen forsikring mot ubehag. Hets og trusler er uakseptabelt, mens ramsalt kritikk og motforestillinger er en uomgjengelig del av universitetenes virksomhet. Det må fremelskes heller enn motarbeides.

En tredje form for trussel er at universiteter og høgskoler i økende grad er opptatt av sitt eget omdømme. Frittalende forskere har i noen tilfeller fått reaksjoner fra ledelsen fordi omgivelsene feilaktig kan komme til å forveksle en forskers faglige syn med universitets syn. Enkelte ledere navigerer så tydelig etter omdømme-fyrlykten at omverdenens syn på institusjonen blir viktigere enn ansattes frimodige ytringer.

Den ofte harde tonen i debatter av denne typen illustrerer en økende motvilje, også blant akademikere, mot å tolke folk i beste mening. Det er anti-akademisk og anti-intellektuelt, og kan stilne viktige stemmer. Ledere og kommunikasjonsavdelinger må på sin side forstå at omdømme og merkevare er klart underordnet forskeres rett og plikt til å si det de oppfatter som viktig og riktig.