Forsker Cecilie Hellestveit ytret en kvalifisert mening om internasjonaliseringen i akademia. En mening hun ble bedt om å trekke tilbake. – Denne saken er en illustrasjon på hvor dårlige kår det er for den akademiske ytringsfrihet i Norge. Vi er nødt til å ha en høyere takhøyde og diskusjon om temaer som er sensitive og vanskelige, slår Hellestveit fast i Unio Podkast.

Publisert: 29. november 2021

Av Nora Sørensen
Foto: NTB / Fredrik Varfjell

Juristen, samfunnsviteren og Midtøsten-eksperten har stått sentralt i høstens mest siterte debatt i akademia – en debatt som til og med nådde NRKs flaggskip Debatten på NRK1. 

Hun fikk vite at hun sprer fordommer, mangler folkeskikk og at hun aldri kommer til å bli professor. Hun ble forsøkt fjerna som foreleser og bedt om å trekke sine uttalelser. Alt dette fordi hun i et intervju med Khrono problematiserte at flere og flere stillinger i universitets- og høyskolesektoren besettes av utenlandske forskere. Det utløste et skred av reaksjoner, ikke minst fra hennes kolleger i akademia.

– Det hjelper å være litt opp i årene, ha erfaring fra Norge og utlandet og så hjelper det å ikke være skuddredd. Jeg er ikke konfliktsky, sier Hellestveit om hvordan det har vært å stå i stormen i høst.

En plikt å dele kunnskap

Cecilie Hellestveit er en høyst synlig forsker i samfunnsdebatten. Og det er ikke uten grunn. Hun ser det nærmest som en borgerplikt å uttale seg når journalister ringer.

– Når du har en høy utdanning er det ikke for at du skal fremme din egen karriere, understreker hun.

– Jeg ser på det som et mandat du har fått fra det norske samfunnet til å forvalte kunnskap, og til å skaffe ny og viktig kunnskap som skal gis tilbake til det norske samfunnet og til verden. Jeg mener jeg har en forpliktelse til det. Ikke til å dele forskningen min nødvendigvis, for den er det veldig få som er interessert i. Men fagene mine må jeg ha en god grunn til å si nei til å ytre meg om. Det er et samfunnsoppdrag jeg har som ei som sitter på mye kunnskap.

Formidling må lønne seg

Hun mener strukturene i norsk akademia i for stor grad baserer seg på en konkurransetenkning fra det private næringsliv.

– Vi har fått en tankegang som minner om det man har i USA og i Storbritannia der forskerne drives av individuelle hensyn hvor man agerer slik at en fremmer sin egen posisjon og karriere. Det kan for eksempel være med å bare skrive artikler for forskningstidsskifter i stedet for å formidle kunnskap. Jeg mener at kunnskap skal forvaltes på en annen måte i Norge hvor våre universiteter er finansiert av våre skattepenger. Jo mer den deles, dess mer verdifull blir den, sier hun.

Formidling bør lønne seg og være noe aspirerende forskere begynner med tidlig.

– Kanskje må man begynne allerede når en er stipendiat. Vi må gi norske forskere muligheten, være litt snillere med dem, særlig med jentene. Det er noe med oss kvinner som gjør at vi er mer redde for å bli hengt ut offentlig. Jeg ser at mine kvinnelige kolleger trenger mer backing og de trenger det tidlig, sier hun.

Selv har hun vært synlig i den offentlige debatten i to tiår. Hvordan synes hun utviklingen har vært?

– Det var mer plass for forskere i media før enn det som er tilfelle nå. Det er færre stemmer nå. Gitt at vi har så mange plattformer for formidling, synes jeg det er veldig påfallende og nedslående at det er så få – særlig unge forskere – som deltar i debatten. Det tror jeg har sammenheng med at det gir for lite uttelling, jeg tror det blir uglesett i del miljø. Det som gir uttelling i akademia, er presis diskurs innenfor et fagfelt. Det er en samtale der veldig få mennesker er inkludert. Vi må forvente av de som forvalter kunnskap i samfunnet vårt både klarer å stå i en vitenskapelig diskurs og samtidig ha en kommunikasjon med det norske publikum og den norske statsmakten, sier hun.

Må tåle en støyt

Hennes ytring om utenlandske forskere mener hun har ført til mer åpenhet. Det rammet henne som person, men det førte til mer åpenhet rundt temaet om utlendinger i høye akademiske stillinger spesielt og om ytringsfrihet generelt. Men det koster å ytre seg, det må man være klar over, understreker hun. Å tåle å bli motsagt og beherske mediespillet er noe akademikerne bør kunne.

– Vi må forvente som forskere at vi tåler en liten støyt, rett og slett. Ytringsfrihet betyr ikke retten til å ytre seg uten at det skal koste noe, det betyr retten til å ytre seg uten at det skal få konsekvenser for ditt virke. Det er ubehagelig å snakke om sensitive ting, det koster, men det er en del av arbeidsbeskrivelsen. Professorer og andre i høye akademiske stillinger har et ansvar for å gå foran med et godt eksempel, sier hun.

Må bryte med konsensus

Hellestveit vil heve takhøyden i den norske akademiske debatten.

– Å få hevet takhøyden i en tid med store, vanskelige omskiftninger i samfunnet er veldig viktig for meg. Hvis jeg kan gå i bresjen for å heve takhøyden for hva som kan snakkes om og hva det bør være lov å være uenige om, så er det bra. Det er nær sagt et kall jeg har, sier hun.

Akademikere skal og bør være med i den offentlige debatten. Det er spesielt viktig nå.

– Vi er i enorme omveltninger. Samfunnet vårt forandrer seg raskt og det gjør det på måter som vi må ta kontroll over. Akademia har en viktig funksjon i Norge i å diskutere hvordan samfunnet skal se ut om 20 år og hvordan vi skal bevare de verdifulle strukturene i vårt samfunn. Den rollen som akademia har er veldig viktig og den er litt annerledes enn den er i andre land som jeg har erfaring fra.

Hun mener det er liten tradisjon i Norge for å se på oppfatninger som bryter med konsensus som noe verdifullt.

– Norge er et veldig homogent samfunn hvor den sosiale kontrollen er sterk. Men vi er nødt til å innse at vi er kommet dit i historien hvor vi som samfunn er mer mangfoldig og det er en del reelle samfunnsutfordringer vi ikke har løst. Med en diskusjon kommer vi fram til et bedre resultat. Vi er for lite flinke til å verdsette faglig motstand. Lederne i fagmiljø må oppfordre og berømme en åpen faglig diskusjon mer enn å slå ned på det, avslutter Cecilie Hellestveit.

Hør Unio Podkast der Cecilie Hellestveit utdyper hva hun egentlig mener er det problematiske med at forskerstillinger fylles opp av utlendinger, hvorfor hun mener det er for lite takhøyde i akademia og hva vi kan gjøre med det.