Ytringsfriheten står stødig i lovverket. Spørsmålet er om vi føler oss trygge til å si hva vi mener.

Publisert: 29. november 2021

Av Kjersti Løken Stavrum, leder i Ytringsfrihetskommisjonen
Foto: Stiftelsen Tinius

I verdens mest demokratiske og pressefrie land, er det overraskende hvor problemfokusert debatten om ytringsfrihet er. Det snakkes om hat og hets, om troll og ekstreme ytringer. Det snakkes lite eller ingenting om hvor privilegerte vi er i forhold til de fleste andre land. For en som følger samtalen om ytringsklimaet tett, kan det synes som om det var bedre rammer for ytringsfrihet før enn nå.

Som sådan kan debatten om ytringsfrihet i seg selv skremme folk fra å delta i den offentlige samtalen.

For 20 år siden, da den forrige ytringsfrihetskommisjonen leverte sin NOU kalt «Ytringsfrihet bør finde Sted», kunne vi ikke sende ut en tweet om hvor himmelropende enige vi var i at det hastet å gjøre Grunnlovens § 100 såkalt plattformnøytral. En slik virkelighet kunne ikke den kommisjonen se for seg, og mente at «alle kan ikke informere eller diskutere med alle. Det anarki eller den kakofoni som da vil oppstå, vil true friheten like mye som en totalitær kontroll».

Det var heller ikke ventet at man for over 20 år siden skulle forstå hvor ytringsbefriende det kan være å skrive et innlegg på Facebook med bilder og video om en ny veiregulering i nabolaget. Den gang kunne vi selvfølgelig ikke tagge kommunen – og vi kunne heller ikke så enkelt hente opp reguleringsplanen fra kommunens postjournal og dele denne med alle vi ønsket. Men vi kunne vi skrive et leserinnlegg i avisen. Vi kunne invitere til en debatt, men vi kunne ikke streame det for dem som ikke var der. Det er hovedsakelig bedre nå.

Utfordringene for dagens ytringsfrihet finnes i stor grad der hvor loven kommer til kort.

Hvis du ikke fikk den jobben du søkte på, kanskje fordi du hadde kritisert arbeidsgiveren i sosiale medier for noen år siden, hjelper det lite at du hadde rett til å ytre det. Spørsmålet er som lederen din anerkjenner ytringen som en verdi for deg, for arbeidsplassen og for samfunnet.

Like lite kan man styrke seg på prinsippet om ytringsfriheten når man sitter time etter time og retter opp en kommentar som har kommet skjevt ut i det offentlige rom. Lykke til med vår tids sisyfosarbeid, det er et ork som mange ikke ønsker å utsette seg for.

For at ytringsfrihet skal kunne fungere i praksis, kreves en visshet om at denne rettigheten er reell. Ytringsfrihet er frihet fra represalier fra staten og myndighetene for noe vi har ytret. I vår tid kan frykten for represalier fra en anonym profil i et sosialt medium være nok til å stoppe en mening fra å finne et publikum. Det kan ikke kalles sensur, men resultatet blir temmelig likt. I dagens følelsesladede og utydelige minefeltet skal denne ytringsfrihetskommisjonen forsøke å kartlegge status og foreslå tiltak.

I vår tid er det ikke lovene, reglene – eller kartet – det er noe hovedsakelig galt med. Vår oppgave er å bidra til at ytringsterrenget kommer i samsvar med idealet om en åpen og opplyst offentlig samtale som grunnloven stiller opp. Ytringsfrihet bør finne sted fordi vi alle skal kunne søke sannhet, utvikle egne meninger og til sammen styrke demokratiet vårt. Det vil bidra til en bedre synkronisering mellom ytringskart og terreng hvis flere enn nå tar dette innover seg.