Professor Alexander Wright Cappelen. Foto: Hedvig Bjørgum, Unio

– Fagbevegelsen har særlig to utfordringer når det gjelder å organisere flere, sier professor Alexander Wright Cappelen. – Dere må finne ut hva som oppfattes som rettferdig i ulike bransjer. Og dere må synliggjøre hvor mye godt fagorganiserte gjør for fellesskapet.

Publisert: 20. september 2019

Av Hedvig Bjørgum

Grunnen er at folk flest er veldig opptatte av hva andre gjør og gjerne gjør det samme, viser forskningen.

– Det er jo slående hvor enkelt det er å organisere folk her på Handelshøyskolen! En kunne jo tenkt at det er mer komplisert å få folk med på et sånt sted, men nei. Så lenge alle gjør det og opplever at det er rettferdig, er oppslutningen høy, sier Alexander Cappelen.

Etikk- og økonomiprofessoren på Norges Handelshøyskole har titler og meritter så det holder. Han er direktør for valg-laboratoriet «The Choice Lab», en forskningsgruppe innen adferdsøkonomi, tilknyttet Norges Handelshøyskole. De prøver å finne ut hvordan vi velger. Helt enkelt kan vi si at adferdsøkonomi er økonomi og psykologi smeltet sammen.

Han leder også FAIR, sammen med professor Bertil Tungodden. Det er et av de utvalgte norske sentrene for fremragende forskning. FAIR står for Centre for Experimental Research on Fairness, Inequality and Rationality – eksperimentell forskning på rettferdighet, ulikhet og rasjonalitet.

Vi sitter i et stort pauserom på FAIR, der en svær kaffemaskin er i sentrum. Cappelen anbefaler to shots til latten mens han ser bort på favorittplassen sin, men de tre digre lenestolene er opptatt. Så vi sitter på en trebenk ved langbordet, mens lenestolfolka prater engelsk i kosekroken.

– En ting vi har vært opptatt av, er folks oppfatning av rettferdighet i ulike land. For eksempel i den hjemlige debatten: Hvem skal betale bilavgifter, og hvem skal betale for kollektivtrafikken? Det samme gjelder kommunevalgsaker. Hvem skal betale for barnehage, skole og eldreomsorg? Og hvem skal få de knappe velferdsgodene? Hva synes vi er rettferdig fordeling? spør Alexander Cappelen.

Han har allerede sagt at han venter en viktig telefon, som dreier seg om enda flere spørsmål til «en runde», som professoren kaller det. Mer om det senere. Jeg har nemlig bedt om svar.

Selvforsterkende organisering

Vi spør Cappelen om han kan hjelpe oss med å finne svar på hvorfor folk er organisert eller ei i Norge.

– Organisering er et fellesgode. Å ta opp kampen for arbeidernes rettigheter, det er bra for absolutt alle arbeidere. Likevel er det en utfordring for fagbevegelsen at alle har glede av organisering, men at ikke alle har lyst til å bidra med kontingent eller arbeid for saken, innleder Cappelen.

Så hvordan kan viljen mobiliseres?

– Det viktigste når folk bestemmer seg for å bidra eller ikke, er hva andre gjør. Da må vi forstå effektene av organisering. Du er mer villig til å bidra til å jobbe for arbeidernes rettigheter dersom mange andre gjør det. Hvis veldig få gjør det, så vil heller ikke du gjøre det. En høy organisasjonsgrad er altså selvforsterkende. Forklaringen er at «jeg bidrar hvis alle bidrar».

De som ikke er organisert, da?

Bare halvparten av arbeidsstokken er fagorganisert i Norge. Samtidig har forbundene i Unio en svært høy grad av organisering. Det er bra, men hva må til hvis målet er å øke organisasjonsgraden i hele landet, og i bransjer med lav organisasjonsgrad?

Alexander Cappelen mener flere grep må til: Fagbevegelsen må vise frem de gode eksemplene og vise til at veldig mange faktisk er organiserte. Så bør organisering gjøres til en verdisak, mener han.

– Dere må peke på de gruppene som har en høy grad av organisering, og så må dere synliggjøre maksimalt verdien av organiseringen. I bransjer med få organiserte, kan dere peke på andre bransjer der mange er organiserte. Da blir referansegruppen en annen, sier han.

Han mener fagbevegelsen har verdier som burde la seg selge. Privatøkonomiske gevinster av organisering er én ting, som for eksempel medlemsfordeler. Mye av arbeidet i fagbevegelsen dreier seg likevel ikke om det, men om rettferdighet. Og rettferdighet er noe folk er genuint opptatt av.

Spill på rettferdighet!

Alexander Cappelen tror fagbevegelsen har mye å hente på å bruke argumenter om at fagorganisering gir mer rettferdighet. Samtidig er begrepet ganske vanskelig å håndtere. Hva som oppleves som rettferdig kan variere mellom bransjer og systemer i arbeidslivet.

Det betyr at det er en utfordring også.

– Men du mener at vi også kan selge rettferdighet til bransjer som ikke har mange organiserte, så lenge vi finner ut hva det er de anser som rettferdig?

– Exactly!

Lederen av FAIR bruker likelønn som eksempel: Likelønn har kanskje ikke så god klang i en del frie yrker, eller blant oppdragstakere. Og mange ser for seg en klar kobling mellom lønn, innsats og arbeidstid.

– Da må du tenke annerledes om for eksempel likelønn. Hva er rettferdighet i dette systemet? spør han.

Man må altså finne den kampen for rettferdighet som er viktig for de som jobber i den enkelte bransje. Det kan utfordre det enkle likhetsidealet og det egalitære i fagbevegelsen, som mange hegner om.

– Jeg mener det enkle likhetsidealet er noe fagbevegelsen bør reflektere mer over. For eksempel: Det finnes ikke en fagbevegelse som ikke mener at du skal ha overtidsbetalt. Det er veldig ikke-egalitært, mener Alexander Cappelen.

Hadde en for eksempel kjørt en hard lavlønns- eller likelønnspolitikk på NHH, så ville nok ikke folk sluttet opp om fagforeningen i så høy grad som de gjør, tror professoren.

Design av «en runde»

– Nå kommer den, sier Alexander Cappelen.

Vi er midt i et resonnement når telefonen hans spiller klassisk musikk. På to sekunder er han vekk.

Den telefonsamtalen er viktig, og handler om design. Forskningsdesign. Han har allerede fortalt om testingen av en ny runde med valg-forskning. Designet på undersøkelsen avgjør hva de 65 000 respondentene over hele verden svarer. Det er ikke småskala som preger forskningen her.

Et helt år tar det å «ta en runde». På 90 språk i 60 land. Begrep som «rettferdig», «risikovillig» eller «flaks» har forskjellig klang i ulike land. Derfor er designet avgjørende for om det blir brukbar forskning ut av det.

Spørsmålene nå dreier seg om når folk synes det er greit å begrense andres frihet i en gitt situasjon. Når vil en person gripe inn mot en annen for å begrense dennes valgfrihet? I USA er det bare en av tre, ifølge en stor undersøkelse, som vil gripe inn overfor andre på den måten.

Fellesgode-dragning

Alexander Wright Cappelen har ikke funnet på alle spørsmålene selv. Dagen før vi snakkes, har han tatt imot fem nye medarbeidere. Så det er en del ulike språk som møtes på FAIR, for å studere ulikhet, rettferdighet og rasjonalitet.

Men jeg spør hvorfor rettferdighet også er viktig for ham personlig.

– Hver gang noen sier «fellesgode», så er jeg med. Jeg liker det, og har for eksempel blitt med i samarbeidet nabolaget har med å sette ut rottefeller. Det er ikke noe jeg må, men jeg vil bidra når noen drar i gang et initiativ. Det er ikke spesielt viktig for vår familie, for vi har to katter. Men jeg setter ut feller, jeg også.

Og rettferdighet, det ligger dypt i professoren.

– Kanskje det går helt tilbake til barndommen? spør han seg, og ser på meg. Han er tvilling og har kjempet en naturlig kamp for sin plass og sitt colaglass.

Men én ting er nabolagets rottefeller. Å forske i rettferdighet er noe annet.

– Bertil Tungodden og jeg jobbet i grenseland mellom økonomi og filosofi. Vi prøvde å finne ut hva som var rettferdig. Og det gikk kjempebra med publiseringen! Undersøkelsen vår ble publisert i verdens beste tidsskrift i økonomifaget, American Economic Review. Det spesielle var at svarene vi fikk på eksperimentet var helt andre enn det vi hadde antatt på forhånd. Vi tok altså helt feil. Så da var det jo bare å fortsette, ler Alexander Cappelen.

Tre innsikter

Vi er opptatt av hva andre gjør og har vilje til å bidra, avhengig av hva andre gjør.

Folk er villige til å kjempe for rettferdighet, men det er ulikt hva folk legger i rettferdighet.

Det en utfordring for fagbevegelsen at alle har glede av organisering, men at ikke alle har lyst til å bidra med kontingent eller arbeide for saken.

American Economic Review