I januar 2021 vil FNs «Transforming our world: the 2030 Agenda for Sustainable Development» ha vore i kraft i fem år. Så langt har agendaen ført til debatt og engasjement, men det har vore lite endring som viser at denne forma for målstyring verkar.

Publisert: 24. februar 2020

Av Tor Halvorsen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, Fafo-forskar, æresprofessor ved University of the Western Cape

Eg argumenterer her for at profesjonane er – og bør vere – ei viktig drivkraft i realiseringa av dei 17 berekraftsmåla.

Kunnskapsmakt – nøkkelen til endring?

Om agendaen til FN for ei berekraftig framtid for oss alle skal bli realisert, vil i stor grad vere avhengig av profesjonane. Dei har tilgang til og må i sine fag ta omsyn til kunnskapen om våre globale utfordringar. Det er profesjonane som må omsette denne kunnskapen til praksis innanfor sine yrke.

Profesjonar utøver sine yrke basert på kunnskap. Dei må, for å fortene namnet, ha kontroll over eigen arbeidssituasjon. Yrkesautonomien er basert på tillit til at kunnskapen blir brukt til det beste for klient og samfunn. Profesjonsmakt blir forankra i profesjonsetikk.

Dersom profesjonane skal bli ei kraft i omstillinga («transformasjonen», som FN kallar det), må det mobiliserast mot dagens nyliberale overstyring. Berekraftsagendaen må bygge vidare på den profesjonelle autonomien, og styrke tilliten til det endringspotensialet denne forma for yrkesutøving gir. Vi står no overfor den største omstillinga så langt i vår historie. Og, som vi alle veit: Vi er under eit ekstremt tidspress.

Den tilliten profesjonar framleis har i vårt samfunn, kan med andre ord bli vår viktigaste ressurs for å få til den kunnskapsbaserte endringa dei 17 berekraftsmåla krev. Profesjonane vil for det første vere ein arena for kunnskapskontroversar, både om korleis vi skal tolke måla, og kva verkemiddel vi kan bruke. For det andre kan dei vere laboratorium for utprøving av nye måtar å gjere ting på. For det tredje – når ein er samde om nye kunnskap/praksis-relasjonar – vil dei vere ei kraft som ikkje berre endrar måten å jobbe på, men som også får normativ innverknad på fellesskapen.

Det kollektive

Profesjonane i Noreg er godt organiserte. Organiseringa varierer, men profesjonsforbunda er i dei fleste tilfella samla i større hovudorganisasjonar. Dette har styrka lønnskampen og samspelet mellom ulike profesjonsgrupper. Men viktigast, i denne samanhengen, er at denne kollektive organiseringa skaper ein arena for debatt om berekraftmåla og korleis iverksette desse. FNs agenda for eit transformativt skifte, uttrykt som 17 heilskaplege mål, utfordrar oss alle til å tenke nytt, både om kva kunnskap vi treng for å forstå desse komplekse samanhengane, og kva for handlingar som må følgje av denne kunnskapen. Om organisasjonane snur merksemda si noko frå lønnskamp til sterkare fokus på kunnskapens rolle for å kunne påverke arbeidssituasjonen, vil hovudorganisasjonane og profesjonsorganisasjonane bli diskursfellesskap som kan bidra med nye innsikter. Desse organisasjonane kombinerer fleire samfunnssektorar, går på tvers av skiljet offentleg/privat, og menneske/natur-dikotomien.

Ta t.d. berekraftsmål 10, som handlar om å redusere ulikheit innan og mellom samfunn. Når ingeniørar og økonomar møter sjukepleiarar og sosionomar kan vi få ein god debatt om korleis sosiale omsyn må prege teknologiutvikling. Eller ta mål 11, om å gjere byar trygge, inkluderande, berekraftige (energi- og ressursbruk), og motstandsdyktige mot naturøydeleggingar. Her vil fleire fag møtast.

Og, ikkje minst, det trengs innsikter i korleis «kunnskapsarbeidarar» kan og må bruke den makta kunnskap gjev i konfrontasjon med økonomisk og politisk makt. Når berekraftmåla skal settast ut i livet, må ein rekne med mykje opposisjon: Respekt for kunnskapsbasert arbeid krev at ein forsvarer yrkesautonomien, som må vere legitimert av kunnskap. Under nyliberalismen har det vore for lite av dette, kanskje fordi det har vore for mykje fokus på lønnskampen?

Om hovudorganisasjonane skal bli slike viktige diskursarenaer er jo avhengig av at leiarskapet tar agendaen til FN på alvor. Dagens vekstmodell må settast på prøve. Det må diskuterast korleis lønskampen skal støtte opp om mål om endring av åtferd. Vi skal ha ansvarleg konsum og produksjon, sikre nedbygging av ulikskap, kjempe mot fattigdom i alle sine former – og ikkje minst (mål 17) bidra til global omfordeling. Kva betyr dette, når all lønskamp til no har vore orientert mot vekst? Kan vi endre forhandlingsarenaen; skolere våre tillitskvinner og -menn på nytt, og ta eit større fag-etisk ansvar?