I sin nyttårstale understreket statsminister Erna Solberg at mange tror at de 17 målene FN vedtok for bærekraft i 2015 «(..) er viktige bare for utviklingsland. Men det stemmer ikke (..)». Hun uttalte videre at målene «(..) gir oss noe å strekke oss etter her hjemme også (…)». Ja, hele talen var bygget rundt den samlede bærekraftsagendaen som Norge har forpliktet seg til å oppfylle innen 2030.

Publisert: 24. februar 2020

Av André Oktay Dahl, internasjonal sekretær i Unio

For oss i Unio var det gledelig å se hvordan statsministeren søkte å plassere ansvar: Hos seg selv, hos sin nye kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup og hos andre sentrale norske aktører, for å bidra nasjonalt så vel som internasjonalt. Statsministerens formuleringer om hvor «viktige» de var, og at de også «gir oss noe å strekke oss etter», kunne tolkes som om de er forholdsvis uforpliktende for Norge. Det er de selvfølgelig ikke. De skal gjennomføres av hvert enkelt land. Og for å få til det, kreves det stor innsats der hvor folk bor, lever og jobber.

Dette tydeliggjøres i de nasjonale forventningene til den regionale og kommunale planleggingen for 2019–2023, som Kommunal- og moderniseringsdepartementet la frem i fjor. Her ble det tydeliggjort at bærekraftsmålene skal være det politiske hovedsporet for å ta tak i vår tids største utfordringer i Norge. Og da må naturlig nok bærekraftsmålene bli en del av grunnlaget for samfunns- og arealplanleggingen lokalt og regionalt. Unio er glad for at dette sies så tydelig. Under det årlige High Level Political Forum i New York i 2018 etterlyste vi nettopp denne tydeliggjøringen i møte med norsk UD og andre konferansedeltakere.

Men det er lettere å si «halleluja» enn å handle. På nasjonalt plan har Unio over lengre tid foreslått at det lages en helhetlig strategi og en stortingsmelding for arbeidet med bærekraftsmålene. Dette har vi foreslått fordi den interne sammenhengen mellom målene, men også interne motsetninger mellom dem, ofte blir borte i politikkutforming og debatt. En slik motsetning kan for eksempel ligge mellom klima og økonomisk vekst eller klima og anstendig arbeid. I tillegg har vi foreslått at det avholdes særskilte budsjetts- og kontrollhøringer om gjennomføringen av målene.

Rapporteringen til Stortinget viser stor variasjon departementene imellom. Enkelte departement, som for eksempel justis- og beredskapsdepartementet, ser for eksempel ikke i nevneverdig grad ut til å føle på at de har noen aksjer i bærekraftsarbeidet. Når det gjelder rapportering på klima og utslipp etter klimaloven, så «antar» sektordepartmentet for eksempel bare at egen sektor ikke har nevneverdige bidrag til utslipp. Men det er vel grunn til å anta at det fortsatt finnes både biler, utstyr og bygninger i justissektoren.

Erfaringene fra nasjonalt plan når det gjelder koordinering og evaluering av arbeidet med bærekraftmålene, utfordres ytterligere når de nasjonale forventningene til den regionale og kommunale planleggingen for 2019–2023 skal gjennomføres lokalt. Det lokale selvstyret står sterkt. Enkelte kommuner, som for eksempel Asker og Bergen, regnes som mønsterkommuner i arbeidet. Men noe alle kommunene har til felles er at de anbefaler en tydeligere kommunikasjon av nasjonale prioriteringer og aktiviteter for 2030-agendaen, veiledning om hvordan man jobber med de 17 bærekraftsmålene, og hjelp til å overvåke fremgang.

Vi synes det er merkelig at regjeringen ikke nevner partssamarbeidet i arbeidslivet med ett ord i denne sammenhengen. Heller ikke hvordan arbeidstakere som profesjonsutøvere kan være en forutsetning for å lykkes med bærekraftarbeidet lokalt og regionalt nevnes.

I sum gjør dette at vi stiller oss spørsmålene om hvordan regjeringen egentlig har tenkt å sikre at kommunene trekker i felles retning i arbeidet med bærekraftsmålene. For å nærme seg målene må regjeringen bruke de ansatte i Kommune-Norge som ressurs! Hvis ikke det blir gjort, blir statsministerens nyttårstale nettopp det – en nyttårstale.