Omdømmet til arbeidsplassen og lojalitet til arbeidsgjevar gjer at arbeidstakarar legg lokk på sin fridom til å ytre seg. Spesielt gjeld dette i offentleg sektor. Det viser rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge».

Publisert: 25. februar 2019

Det er Institutt for samfunnsforsking som har skrive rapporten for Fritt Ord. Her heiter det mellom anna:

«Rapporten viser at lojalitet overfor arbeidsgiver og hensynet til virksomhetens omdømme og økonomi ser ut til å begrense arbeidstageres opplevelse av ytringsfrihet om forhold på arbeidsplassen, og spesielt i offentlig sektor.»

Forskingsleiar Sissel Trygstad i FAFO samanfattar rapporten slik:

«Offentleg tilsette vurderer eigen ytringsfridom som dårlegare enn tilsette i privat sektor. Dess større verksemda er, dess dårlegare vurderer ein eigen ytringsfridom. Kvinner vurderer eigen ytringsfridom som dårlegare enn det menn gjer.»

Det er gode grunnar til å hevde at ytringsfridomen i norsk arbeidsliv er under press. Årsaker som ofte blir trekte fram er globalisering, nye styringsformer med vekt på disiplinering og kontroll av arbeidstakarar, til dømes gjennom bruk av ulike former for påskjøning og sanksjonar. Skarpare fokus på konkurranse – marknadsandelar og «kundar» – fører til at leiinga legg stor vekt på å bygge eit positivt omdømme. Særleg har dette slått sterkt inn i offentleg sektor.

Konsekvensen er at det til tider blir lagt meir vekt på styrt og sminka kommunikasjon enn på open debatt. Når dette får fotfeste, blir kritiske ytringar frå eigne tilsette ofte definerte som eit «problem». Det skjer sjølv om dei som ytrar seg gjer det som fagpersonar, og argumenterer for betre tenester og høgare kvalitet.

Mange kommunar har vedtatt interne retningsliner som er i strid med Grunnlova.

Det er nok ikkje berre endra styringsformer i offentleg sektor som ligg bak dette. Det blir også peikt på at framveksten av sosiale media, som på den eine sida gjer det enklare å ytre seg offentleg, samstundes også har skjerpa arbeidsgjevarar sin appetitt på å sjekke korleis tilsette omtalar arbeidsplassen sin.

InFact gjorde i 2014 ei undersøking for Oslo Redaktørforening blant mellomleiarar i tre Unio-forbund: Utdanningsforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Politiets Fellesforbund.

Rapporten «Ytringsfrihet for offentlig ansatte» er klar på at ytringsfridomen for desse gruppene står svakt. Berre ein av tjue gav uttrykk for at ytringsfridomen står sterkare enn lojaliteten til arbeidsgjevar. Fire av ti svarer at lojalitetskrava til leiinga har blitt sterkare, og tre av ti svarer at vilkåra for å kome med kritiske ytringar har blitt innskrenka.

Innstramming

Mange er urolege over at ytringsfridomen til offentleg tilsette blir innskrenka. At denne fridomen er viktig, går fram både av førearbeida til § 100 i Grunnlova, og av Sivilombodsmannen sine årsmeldingar.

Trygstad viser til at den ytringsfridomen tilsette er gitt i lovverket blir utfordra av «andre drivkrefter», særleg i det offentlege. Ikkje minst verkar det som om ein i kommunesektoren, særleg blant dei folkevalde, har liten toleranse for at tilsette ytrar seg kritisk om kommunen der dei arbeider. Ekstra kritisk er ein når det er folk i leiarstillingar som ytrar seg.

Men også tilsette leiarar sjølve strammar til. 51 prosent av kommunale leiarar meiner at tilsette ikkje skal kritisere kommunen i media, delta i markeringar mot kommunen dei jobbar i eller ytre seg om forhold på arbeidsplassen» (FAFO-rapport i 2016, finansiert av Fritt Ord). Om lag halvparten av kommunane har rutinar for kva arbeidstakarar kan seie offentleg, og seks av ti har rutinar for kven som kan uttale seg til journalistar.

Her oppstår det ein paradoksal konsekvens ved at det i kommunar med slike rutinar blir dårlegare ytringsvilkår enn hos dei som ikkje har slike rutinar. Dette tyder på at krav til lojalitet blir for sterkt vektlagt når det blir utarbeidd rutinar og retningsliner.

Ei rekkje fagpersonar slår ring om retten til å ytre seg offentleg, også i rolla som fagperson.

Som samfunnsborgarar har vi ytringsansvar, seier Anine Kierulf, ein av dei fremste når det gjeld juss og ytringsfridom, og legg til: «Det er særlig viktig hvis du er fagperson. Det er et stort tap for samfunnet viss vi ikke får høre hva som er galt med skolen din, sykehuset ditt og så videre.» (Moderne munnkurv, s. 213).

Kierulf peikar også på at meir vekt på konkurranse og renommé utfordrar ytringskulturen. «Profesjonalisering og effektivisering går på denne måten ut over ytringsfriheten», meiner ho. (Moderne munnkurv, s. 221.)

Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, seier: «Mentaliteten i offentlig sektor på dette feltet (openheit) henger etter – for mange ser offentlighet som et problem, og ikke som en selvfølge, som er det naturlige utgangspunktet.» (Moderne munnkurv, s. 215.)

Ein av nestorane innan offentleg rett, professor Jan Fridthjof Bernt, er klinkande klar på at «ytringsfriheten til kommunalt ansatte ikke skiller seg fra den frihet enhver annen innbygger har til å uttale seg». (Bergens Tidende)

Ulike roller – lojalitet

Lojalitet er ikkje eit enkelt og eintydig fenomen. Snarare tvert imot. Lojalitet kan gå i fleire retningar, og vere knytt til ulike roller og funksjonar. I denne samanhengen listar Trygstad opp følgjande:

• som tilsett: lojalitet mot arbeidsgjevar
• som profesjonell yrkesutøvar – lojalitet mot brukarar og faglege standardkrav
• som borgar – lojalitet mot fellesskapet, samfunnet

Men kvar går eigentleg grensene? Dei fleste er einige om at det finst gråsoner, og få eller ingen trekker i tvil at styringsretten finst og at arbeidstakarar er underlagt ei arbeidsrettsleg lojalitetsplikt.

Viss du arbeider i eit politisk parti, vil du nok utfordre denne plikta dersom du står på valliste for eit anna parti, eller argumenterer offentleg for eit konkurrerande parti. Også i organisasjonar, ikkje minst i livssynsorganisasjonar, er slike lojalitetsspørsmål relevante. I slike kontekstar finn ein nok både synlege og usynlege grenser for kor fritt ein tilsett kan ytre seg. Dessutan vil nok desse grensene bli påverka av kva for stilling ein har. Dess større «politisk» preg stillinga har, dess større er nok forventninga om lojalitet til organisasjonen.

Kritikk frå Sivilombodsmannen

Sivilombodsmannen behandlar mange saker som gjeld ytringsfridom. Somme har ført til kritikk mot kommunal praksis og mot kommunale retningsliner. «Det er behov for å styrke ytringsfridommen for offentleg tilsette», slo Sivilombodsmannen fast i 2016.

Han legg til grunn at det skal svært mykje til før grensene for ytringsfridom blir overskridne, og uttalte: «I mange tilfeller pålegger arbeidsgiver de ansatte restriksjoner det ikkje er rom for i lovverket.»

FAFO laga ein rapport for Fritt Ord i 2016, der ei rekkje saker (18) som hadde vore til vurdering hos Sivilombodsmannen blei gjennomgått. I 10 av sakene hadde arbeidstakarar (fire av dei var leiarar) ytra seg i media. I fleire av sakene blei dei som ytra seg skulda for illojalitet. Sivilombodsmannen konkluderte i dei fleste tilfella med at ytringsfridomen hadde blitt urettmessig innskrenka.

Eit døme:

Ein lærar skreiv innlegg og deltok på folkemøte om nedlegging av skulen der ho arbeidde. Leiinga ga uttrykk for at dette ikkje skulle gjerast, ho måtte følgje tenesteveg.

Sivilombodsmannen uttalte at ho hadde «rettslig adgang til å ytre seg slik hun gjorde. Skoleledelsens handlemåte hadde karakter av ulovlig inngrep i lærerens ytringsfrihet, slik den er sikret i grunnloven § 100 og EMK (Den europeiske menneskerettskonvensjonen) artikkel 10».

På bakgrunn av eigne undersøkingar og behandling av klager, foreslo Sivilombodsmannen i 2016 at det burde utarbeidast ein rettleiar for kommunalt tilsette, slik at ytringsfridomen blir betre verna.

Han meinte også at dei aktuelle retningslinene i staten («Etiske retningslinjer for statstjenesten») gjekk for langt i å innskrenke dei tilsette sin ytringsfridom.

I 2017 kom det justerte retningsliner både frå staten (ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet) og frå KS. Korleis desse har slått ut er for tidleg å seie. Men at det trengst opprydding og oppfølging viser døma vi har trekt fram.

Oppsummering

Ytringsfridomen står sterkt, og er tydeleg forankra i grunnlova. Det handlar ikkje berre om ein rett til å ytre seg. Til grunn for lovformuleringane ligg eit politisk ønske om å stimulere til samfunnsdebatt. Det offentlege ordskiftet er viktig for eit levande folkestyre.

Likevel opplever mange at vilkåra for å ytre seg, særleg i arbeidslivet, har blitt innskrenka. Fleire undersøkingar tyder på at dette slår sterkast ut i offentleg sektor.

Ein del av forklaringa finst i nye styringsformer som New Public Management, der vekt på kontroll, styrt kommunikasjon og omdømme får stor plass. Men mykje tyder også på at kunnskapen om ytringsreglane er svak, både hos leiarar og tilsette.

Det kan vere ei viss spenning mellom ytringsfridom og lojalitet. Det er difor ikkje risikofritt å ytre seg. Mange har opplevd straff og sanksjonar, ikkje berre frå føresette, men også frå kollegaer. I enden av harde konfliktar ligg ofte eit jobbskifte, ufrivillig eller meir eller mindre frivillig.

I boka «Moderne munnkurv» blir det gitt nokre råd, basert på erfaring frå fleire som har ytra seg.

• Sei frå internt først.
• Ta vare på relevant informasjon
• Ver sakleg, før referat.
• Skaff deg allierte og støtte, særleg frå tillitsvalde/fagforeiningar.
• Gjer ei grundig vurdering før du går ut offentleg.

Kanskje er ikkje alltid sjefen først og fremst ute etter å ta deg eller innskrenke ytringsfridomen? Kanskje handlar det like mykje om dårleg leiarskap, slik tidlegare fylkeslege i Oslo og Akershus, Petter Schou, hevda i ein artikkel i fagbladet «Journalen»: «Svake og usikre ledere innfører et autoritært styresett med mange nivåer og med lite konstruktiv motstand i ledergruppen.»

Vi kan i alle fall slå fast at bruken av «munnkorg» ikkje berre er i strid med lovverket. Det er ein dårleg strategi, både for bedrifter, offentlege etatar og institusjonar – og for samfunnet.

Og det kan ramme individet urimeleg, og gjere betydeleg skade for enkeltpersonar.
Ytringsfridomen treng gode forkjemparar. Tillitsvalde og fagorganiserte har ei viktig rolle å spele å så måte.