Hovedverneombud gjennom 22 år på Ahus og vinner av årets verneombudspris, Finn W. Halvorsen, er ikke i tvil om at et godt arbeidsmiljø ikke bare gir lavere sykefravær, men også en bedre pasientbehandling.

Publisert: 18. desember 2018

– Der de ansatte har det godt på jobb, der de blir sett og hørt av sine ledere, der de utvikler seg og trives, der smitter det over på god pasientbehandling, sier han.

På Ahus (Universitetssykehuset i Akershus) er han «sjef» for 200 verneombud fordelt på 200 verneområder og 20 desentraliserte enheter utenom hovedsykehuset i Lørenskog.

– HMS-arbeid er et linjeansvar, og vi må ha medvirkning på alle beslutningsnivå i virksomheten. Det er utrolig viktig med kompetente verneombud på alle nivåer. Det er der en vet best hvor skoen trykker, sier han.

Hver mandag har han og de hovedtillitsvalgte dialogmøte med sykehusdirektøren. I tillegg har han løpende møter med HR-sjef og administrerende direktør.

– Det er helt nødvendig med et tett samarbeid med ledelsen, og mellom meg og verneombudene. Det synes jeg vi lykkes med på Ahus. Men det har tatt tid og møysommelig arbeid, sier han.

Han har stått i noen stormer i tiden som hovedverneombud på Ahus. Før Ahus ble Ahus hette det SiA (Sentralsykehuset i Akershus). En av de største sakene han stod i på SiA, var da han som verneombud på anestesiavdelingen var med på å stanse arbeidet i tre operasjonsstuer grunnet sammenbrudd i ventilasjonsanlegget.

– Bygningsmassen på SiA var gammel og falleferdig. Da ventilasjonsanlegget svikta, opplevde jeg kirurger som nær besvimte under operasjon. Fylkeskommunen bevilga 7,4 millioner kroner i et ekstraordinært hastemøte. Så vi vant fram, sier Halvorsen.

– En annen sak var da SiA over natta ble pålagt å håndtere rusmisbrukere på tvang. Det medførte store HMS-utfordringer med voldssituasjoner og trusler, blant annet ble de ansatte truet med knuste flasker. Vi fikk stansa dette, og fylkeskommunen måtte kjøpe behandlingstilbudet et annet sted, fortsetter han.

Ahus ble ferdigstilt 1. november 2008. Da hadde Halvorsen vært involvert i arbeidet i mange år.

– Vi hadde mange arbeidsgrupper på gang med lokale verneombud i de forskjellige enhetene. Jeg satt i de overordna styringsgruppene. Det var en travel tid, krevende og lærerikt.

Men alt var ikke fryd og gammen etter at det nye, flotte sykehuset stod ferdig.

– Verneombudets rolle er at de ansatte skal ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og en forsvarlig arbeidsbelastning. Det ble krevende etter at Ahus stod ferdig. I 2011 fikk vi ansvar for tre nye bydeler – Alnabru, Stovner og Grorud. Med et så stort utvida opptaksområde, vi gikk fra et ansvar for 360 000 til 500 000 innbyggere, ble det mangel på areal, ansatte og utstyr. Det var en krevende tid med frustrerte ansatte, høyt arbeidspress, korridorpasienter og klagestorm. Det er systematisk arbeid over år som skulle til for å få snudd skuta.

– Hvilken rolle har du som verneombud når det gjelder arbeidstid og turnus?

– Det er en viktig arbeidsmiljøfaktor. Vi skal jo stå i arbeidet et helt yrkesliv. I år har jeg trykka på for å få på plass et godt verktøy for arbeidstidsordninger. Når en for eksempel forandrer en turnus, må en ha gjort en analyse av virkningene på ansattes helse og arbeidsmiljø. Er det nok hviletid? Er vaktene forsvarlig lange? Er bemanningen og kompetansen tilpasset oppgavene som skal løses? Med det nye verktøyet håper jeg vi har fått på plass et godt system for å kvalitetssikre dette på en bedre måte.

Han er glad for at den nye IA-avtalen legger vekt på forebygging.

– Jeg har sett at der man får til redusert sykefravær, har det vært fokus på HMS over lang tid. Der snakker de ikke om sykefravær, men om arbeidsmiljøarbeid. Det er det som gir resultater, sier han.

– Hvordan?

– Der en får til et godt samarbeid med tillitsvalgte og verneombud, kartlegger risiko og har gode planer, ser man at sykefraværet er lavt. Og ikke minst gjelder det oppfølging. Det hjelper ikke med planer hvis de legges i en skuff – de må følges opp. Der de ansatte ikke blir ivaretatt og hørt, der øker som regel sykefraværet og det er en risiko for at det kan gå ut over kvaliteten i pasientbehandlingen, avslutter Finn W. Halvorsen.