– Å investere i helse er å investere i arbeidskraft, produktivitet og tillit – de mest verdifulle ressursene vi har. En langtidsplan for helse må være forpliktende – og handle om system, struktur og finansiering, sa nestleder Cecilie Woll Johansen i Unio. Hun åpnet vår første helsepolitiske konferanse i dag.
Unios medlemmer kjenner konsekvensene av underbemanning , underfinansiering, system- og strukturmangel, lenge før noen skriver en offentlig utredning om helsetjenesten. De bærer konsekvensene – når myndighetene ikke tar ansvar.
– Dette er ikke et varsku lenger. Det er en realitet. Og det handler om politikk – ikke matematikk, sa Woll Johansen til en stappfull helsepolitisk konferanse i Oslo i dag.
Norge har langtidsplaner for forsvar og transport. Det er en erkjennelse av noe helt grunnleggende:
Kritiske samfunnsfunksjoner bygges over tid, og krever brede politiske forpliktelser som varer lenger enn én stortingsperiode.
– Hvorfor mangler vi det samme for helse? spurte Unios nestleder og fastslo: Helsetjenesten er ikke “bare” velferd. Den er samfunnets trygghetsinfrastruktur – på linje med politi, beredskap og energiforsyning.
Fra krise til kraft
Har du kraftkrise, sikrer du nok kraft til befolkningen. Du bygger kapasitet, legger planer som varer lenger enn én budsjettrunde. Du sørger for at systemet tåler både hverdag og krise.
Nå har vi en helsekrise. Da må vi gjøre det samme.
Politikerne må velge: Vi kan gå inn i framtiden med en helsetjeneste som brenner i begge ender – eller vi kan bygge et system som fungerer, beholder, rekrutterer og gir kraft tilbake til samfunnet.
Tiden for å ta det valget er nå, mener Unio.
– Derfor trenger Norge en forpliktende langtidsplan for helse. Tjenestene tåler ikke mer kortsiktighet. De siste årene har vi fått utredning på utredning som peker i samme retning: Vi blir flere eldre, behovene øker, og tilgangen på helsepersonell strekker ikke til dersom vi fortsetter som i dag, sier Cecilie Woll Johansen..
– Likevel behandles helsetjenesten fortsatt som om den tåler “én runde til” med kortsiktige grep, uforutsigbarhet og krise-lapping. Det gjør den ikke, sier hun.
Konsekvensene merkes allerede:
Ansatte opplever at arbeidstid, belastning og lønn ikke henger sammen med ansvar og forventninger.
– Det er kamp om de kloke hodene – og i stedet for å bygge fagmiljøer, diskuterer Kommunekommisjonen om kompetansekrav skal svekkes for» å sikre kommunal frihet». Altså frihet for kommunedirektører foran trygghet og kvalitet for innbyggere og pasienter. Det er dårlig butikk, fastslo Unios nestleder.
Befolkningen og våre folk ser konsekvensene – hver dag:
1. Pasientene får dårligere sammenheng og lengre venting.
2. Kommuner og sykehus får mer “brannslukking” og mindre tid til forebygging.
3. Kostnaden flyttes videre – til pårørende, til NAV, og til arbeidslivet gjennom fravær og frafall.
– Dette er kjernen: Det finnes ingen reell “effektivisering” i å spare på fagkompetanse som hindrer forverring, re-innleggelser og varig utenforskap. Det er å skyve regningen videre – og gjøre den større, sa Woll Johansen.
Verdien av omsorg må forstås som verdiskaping.
En friskere befolkning, et arbeidsliv med høy deltakelse og en velferdsstat med høy tillit starter med at helsetjenesten faktisk fungerer: At folk får behandling i tide, at rehabilitering bygger funksjon og selvstendighet, og at forebygging hindrer at små problemer blir store og dyre.
Når helsetjenesten svikter, øker fravær og utenforskap.
Flere blir stående utenfor arbeid. Flere pårørende må ta mer ubetalt omsorg – noe som igjen svekker arbeidsdeltakelsen. Særlig rammer dette kvinner.
Summen er lavere verdiskaping, lavere skatteinntekter og høyere utgifter. Å investere i helse er derfor å investere i arbeidskraft, produktivitet og tillit – de mest verdifulle ressursene vi har.
Vi trenger handling
En langtidsplan for helse må være forpliktende – og handle om system, struktur og finansiering. Unio har pekt på sju nødvendige byggesteiner.
Det handler om politikk – ikke matematikk. Nå må vi sikre nok helse – og nok helsepersonell – til nasjonen.
Les mer !
Unios innspill til Helsepersonellkommisjonen