Av André Oktay Dahl. Oppdatert: 10. mars 2020
Den strategiske og politiske bakgrunnen for Europakommisjonens initiativ for minimumslønn
Før tyske Ursula von der Leyen ble valgt til ny president for Europakommisjonen i 2019, forpliktet hun seg til å fremlegge en lang rekke saker som har som intensjon å bygge opp et mer bærekraftig Europa, sosialt så vel som økologisk/klimamessig. Herunder at hun ville etablere “a legal instrument to ensure that every worker in the Union has a fair minimum wage that allows them a decent living in the country they work in”. Eller på enklere norsk: en regulering av spørsmålet om blant annet minimumslønn.
Den strategiske bakgrunnen for lanseringen av dette var at von der Leyen ville sikre støtte fra medlemmer i Europaparlamentet som ikke likte at man hadde forlatt «Spitzenkandidat-systemet», dvs. at Europaparlamentet skulle velge blant de på forhånd utpekte toppkandidatene for hver partigruppe i Europaparlamentet og som man hadde drevet valgkamp for i de ulike EU-landene. I tillegg opplevde von der Leyen heftig opposisjon fra tyske politikere på venstresiden i sitt eget hjemland, blant annet basert på kritikk av hennes virke som forsvarsminister.
Det politiske behovet for å se på lønnsnivået i Europa er at det er for mange mennesker i arbeid som ikke kan leve av lønnen de tjener.
Norske og nordiske posisjoner
Europeisk fagbevegelse (ETUC) har lenge diskutert behovet for en europeisk minimumslønn. Norsk og nordisk fagbevegelse har imidlertid hele tiden sørget for at ETUC har vedtatt politiske kompromisser, hvor det presiseres at ETUC ikke skal arbeide for en europeisk ordning, men at lønnsdannelse forblir et nasjonalt ansvar og at en eventuell minstelønn kun kan innføres nasjonalt når fagbevegelsen i landet det gjelder selv ønsker det.
Helt fra von der Leyens signaler ble offentlige, har det pågått hektisk møteaktivitet i alle de europeiske fagforeningene og hovedorganisasjonene. Og ikke minst lobbyvirksomhet overfor nasjonale myndigheter og andre relevante aktører. Unio har gjennom medlemskap i Nordens Faglige Samorganisasjon (NFS) og ETUC, sammen med de andre norske, svenske og danske arbeidstakerorganisasjonene, fra første stund vært tydelige på at vi mener at EU ikke juridisk sett har kompetanse til å vedta politikk på lønnsområdet.
Traktaten om Den europeiske unions funksjonsområde er det rettslige grunnlaget som en slik regulering eventuelt skulle bygge på.
I traktatens artikkel 152 heter det:
“Unionen anerkjenner og fremmer rollen til partene i arbeidslivet på unionsplan, idet den tar hensyn til mangfoldet av nasjonale ordninger. Den skal lette dialogen mellom partene i arbeidslivet og respektere deres autonomi. Trepartstoppmøtet om vekst og sysselsetting skal bidra til dialog mellom partene i arbeidslivet.”
Videre heter det i artikkel 153 nr. 5:
“Bestemmelsene i denne artikkel gjelder ikke for lønnsforhold, organisasjonsrett, streikerett og rett til lockout.”
EU skal derfor ta hensyn til de ulike nasjonale systemer for lønnsdannelse og respektere partenes rolle og uavhengighet i denne sammenheng.
Finnene er medlemmer av Euro-området. De har hittil argumentert noe annerledes på grunn av dette. De argumenterte for at andre artikler i EU-traktatene kan tilsi at EU har kompetanse også i lønnsspørsmål. Dette ble begrunnet med at når EU har regelverk som skal ha som formål å sikre leveforhold og arbeidsforhold, har unionen dermed også kompetanse knyttet til lønnsdannelse for å oppnå disse formålene – selv om altså lønnsforhold, som nevnt ovenfor, eksplisitt er unntatt.
Andre har fortsatt å hevde at på grunn av annen rettslig utvikling gjennom tolkning av ordlyden i direktiv om feriepenger, fødselspermisjon osv., hvor man bruker begrepet «pay», har bidratt til at EU i dag har kompetanse på lønnsdannelse.
Unio har sammen med de andre norske, svenske og danske hovedorganisasjonene hele tiden lagt til grunn at den juridiske holdbarheten også av dette argumentet oppfattes som liten. Både i seg selv og i forhold til trinnhøydeprinsippet: EU-traktaten har høyere trinnhøyde. Videre har vi lagt til grunn at da EU vedtok disse direktivene og benyttet begrepet «pay», var formålet med begrepsbruken å sikre at ansatte i sårbare jobber/stillinger hadde rett til lønn. Altså i tråd med formålet om å sikre gode leveforhold og arbeidsforhold. Det var ikke på noen måte et formål å endre hvordan nasjonal lønnsdannelse organiseres.
Europakommisjonens konsultasjonsnotat 1. fase
Etter artikkel 154 skal Kommisjonen fremme konsultasjon med partene i arbeidslivet på unionsplan. Vår «part» er ETUC. Som ledd i første fase frem mot et eventuelt initiativ om minimumslønn, fremla Kommisjonen den 14. januar 2020 i tråd med dette et konsultasjonsdokument. Dokumentet ble sendt ut til høring til de sosiale partene på europeisk nivå med seks ukers svarfrist, og kan leses her.
I dokumentet understreker Kommisjonen at “all wages shall be set in a transparent and predictable way according to national practices and respecting the autonomy of the social partners”. Den umiddelbare lesningen av dette kan innebære at man får et inntrykk av at Kommisjonen nærmest garanterer for at deres endelige forslag ikke skal kunne ha noen negativ effekt i land hvor arbeidslivets parter selv fastsetter hva som skal være minstelønn.
I Norge har vi regler for allmenngjøring av hele eller deler av en tariffavtale, hvor det som regel er fastsatt en minstelønn.
I Sverige og Danmark har man verken en lovbestemt minstelønn eller regler for allmenngjøring. På tross av Kommisjonens garantier, frykter vi derfor for at EU-domstolen, satt på spissen, vil kunne få følgende problemstilling: Hva om en svenske eller danske – som er uorganisert eller ikke er dekket av en kollektiv avtale – spør om hvorfor vedkommende ikke har krav på minstelønn?
Prosessen videre
Lovgivningsprosessen i EU er intrikat. Under ligger en kort film fra det danske folketinget om hvordan denne prosessen foregår, før UK trer ut. Det er mulig for de sosiale partene å inngå avtale om spørsmålet, men det er i skrivende stund lite sannsynlig.
ETUC har fastlagt en detaljert tidsplan for å diskutere hvordan fagbevegelsen skal forholde seg til Kommisjonens initiativ. I tillegg har ETUC kommet med sine første reaksjoner.
Unio har sammen med LO og YS skrevet og sendt et norsk posisjonsnotat som understreker våre klare synspunkter. Disse sammenfaller med hva de svenske og danske organisasjonene mener – at man ikke løser fattigdomsproblemer i Europa eller Norge med en form for minstelønn på EU-nivå. Det gjør man derimot med medlemsverving og tariffavtaler. Unio er svært opptatt av at man arbeider aktivt på nasjonalt plan, men også i den europeiske fagbevegelsen.
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt europeisk fagbevegelse bør forhandle med arbeidsgiverne på europeisk nivå om et juridisk instrument, avviser vi dette. Vi viser her igjen til at EU ikke har kompetanse til å innføre et juridisk instrument knyttet til lønnsforhold. Partene i arbeidslivet kan ikke forhandle om en avtale, som senere kan bli omgjort til et direktiv på et område hvor EU selv ikke har kompetanse.
6. februar diskuterte ETUC Kommisjonens konsultasjonsdokument. Unio ble representert av Unios 2. nestleder, Kjetil Rekdal, som hadde disse klare posisjonene med seg til Brussel.
Votering ble gjennomført blant medlemmer av ETUC-styret etter styremøtet den 6. februar per mail basert på forholdstall tilsvarende styrkeforholdene på Kongressen. Votering ble avsluttet 21. februar. Unio stemte sammen med de andre norske, svenske, danske og islandske hovedorganisasjonene mot hele resolusjonen, men gikk på et klart nederlag.
Da avstemmingsresultatet var klart, sendte ETUCs ledelse beskjed om dette til Kommisjonen innen 6-ukersfristen for konsultasjonsrunde nr. 1 med de sosiale partnerne på EU-nivå. Anført av svensk LO har de nordiske hovedorganisasjonene (minus Finland) og Unio sendt eget brev til Kommisjonen. I dette brevet påpekes de samme hovedargumentene som vi anførte i de ulike nordiske posisjonsnotatene:
- at vi står for de samme verdiene og har de samme bekymringene knyttet til ulikhet og sosial dumping i det indre marked
- at EU mangler hjemmelsgrunnlag
- at EU-lovgivning på lønnsområdet vil underminere de nordiske modellene
Konsultasjon mulig direktiv – fase 2
På styremøtet i ETUC 9.–10. mars ble fase 2 av prosessen med å utvikle et eventuelt direktiv på EU-nivå diskutert. Her ble det fremlagt et nytt veikart for fase 2 av konsultasjonsprosessen som også har en 6-ukers frist. Man antar at EU-kommisjonen lanserer 2. konsultasjonsrunde 29. april. 14 mai gjennomfører europeisk fagbevegelse et ekstraordinært styremøte hvor et utkast til svar til Kommisjonen diskuteres. Mellom 22. mai til 5. juni vil det bli gjennomført skriftlig votering fra ETUCs side blant medlemmer av styret. Dette etter mønster av voteringen under fase 1. Deadline for 2. fase konsultasjon vil da bli 9 juni.
Mens man i fase 1 konsulterer de sosiale partnerne om en mulig retning på et initiativ, ligger fokuset i fase 2 på eventuelt innhold. I denne fasen kan de sosiale partnerne bestemme seg for å inngå forhandlinger. Om man ikke oppnår noen enighet gjennom forhandlinger, kan Kommisjonen bestemme hvorvidt det er ønskelig med et initiativ. Det ble tidlig tydelig at det ikke forelå noen samlet forhandlingsvilje blant partene, slik at ballen nå trolig ligger hos Kommisjonen – som selvfølgelig også må vurdere hvorvidt et forslag vil kunne stå seg gjennom prosessen i de andre EU-organene.
Generalsekretæren beklaget at Unio sammen med de andre norske, svenske, danske og islandske hovedorganisasjonene rett etter at voteringsresultatet fra 1. konsultasjonsrunde var klart, sendte et eget brev til EU-kommisjonen hvor vi markerte at vi ikke sto bak ETUCs svar om minimumslønn.
Samtidig unngikk europeisk fagbevegelse her stort sett å diskutere de materielle uenighetene under selve styremøtet.
Krevende sak politisk
Saken er krevende politisk da vi jo ønsker å vise solidaritet med fagforeninger i andre deler av Europa, samtidig som vi må oppnå forståelse for at vi frykter for vår egen modell for lønnsdannelse. Styret i Unio diskuterte saken videre i sitt møte 10. mars 2020.
Se også:
Lovregulert minstelønn: resultater fra første høringsrunde (fra Stortingets EU/EØS-nytt – 4. mars 2020)
