Den første «Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv» (populært kalt «IA-avtalen») ble inngått mellom Regjeringen, arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverorganisasjonene høsten 2001.

Publisert: 16. oktober 2018

Av Geir Lyngstad Strøm, seniorrådgiver Unio

De overordnede målene med IA-avtalen var å

• forbedre arbeidsmiljøet
• styrke jobbnærværet
• forebygge og redusere sykefraværet
• hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet
• øke yrkesdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne
• forlenge yrkesaktiviteten blant eldre

Siden 2001 har IA-avtalen blitt reforhandlet tre ganger, med enkelte justeringer, men stort sett med samme mål og innhold. Den nåværende avtalen ble inngått i 2014, og utløper ved utgangen av 2018, året vi nå er inne i. Hvordan har det så gått med de målene vi har satt oss?

Sykefraværet har falt med 14 prosent
Et viktig mål – mange vil si dét sentrale målet – med IA-avtalen er å redusere sykefraværet. I 2. kvartal 2001 var det samlede nasjonale sykefraværet på 7,2 prosent, og avtalen fastsatte målet til å være å redusere sykefraværet med 20 prosent fra dette nivået. Fram til 2005 steg sykefraværet litt, før det sank raskt i 2005. Etter en svakt økende tendens fram til 2009 sank fraværet igjen, og har siden 2012 ligget nokså stabilt. Fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2018 har sykefraværet falt fra 7,22 til 6,21 prosent, en nedgang på 14 prosent. Samlet er vi dermed godt over halvveis til å nå det fastsatte IA-målet. Det er imidlertid store forskjeller i sykefraværet mellom kjønn, yrker og fylker.

Ingen endring i andel sysselsatte blant de med redusert funksjonsevne
Et annet viktig mål med IA-avtalen er å øke andelen sysselsatte blant personer med nedsatt funksjonsevne. I 2017 var andelen yrkesaktive i denne gruppen 43 prosent, mot 73 prosent i hele befolkningen. På grunn av uklare definisjoner og mangelfull statistikk er det vanskelig å være helt sikker på hvordan utviklingen har vært siden 2001, men mye tyder på at det over tid kun har skjedd små endringer i andelen sysselsatte blant de med nedsatt funksjonsevne.

Målet om økning i avgangsalderen ble nådd ett år før tiden
Hva så med det siste delmålet – å øke avgangsalderen fra arbeidslivet? En 50-åring kan nå forventes å ha 11,8 gjenstående årsverk i arbeid. Dette er en økning på 2,2 år, eller ca. 23 prosent, siden 2001. Avgangsalderen fra arbeidslivet har aldri vært høyere. Målet i den gjeldende IA-avtalen er å øke yrkesaktiviteten for personer over 50 år med 12 måneder sammenliknet med nivået i 2009. Dette målet ble nådd i 2017, ett år før IA-avtalen utløper.

Hva kan vi si om årsaken til suksessen når det gjelder å øke avgangsalderen? Forskerne peker på at utviklingen bl.a. skyldes økt levealder, bedre helsemessige forutsetninger for å fortsette i arbeid, et generelt høyere utdanningsnivå, virkningen av pensjonsreformen i privat sektor, og en positiv utvikling i holdningene til seniorer i arbeidslivet. Hvor mye som skal tilskrives de ulike faktorene er usikkert, så det er vanskelig å si i hvor stor grad selve IA-avtalen kan få æren for økningen i avgangsalder.

Oppsummert status etter 17 år
Siden 2001 er sykefraværet redusert og stabilisert, men er fremdeles på et relativt høyt nivå. Seniorene arbeider en god del lenger enn før, og det må de også – økningen i forventet levealder og i andelen eldre i befolkningen fortsetter ufortrødent. Det er fortsatt store utfordringer knyttet til at mange havner på arbeidsavklaringspenger og uførepensjon, og for mange blir værende varig utenfor arbeidsmarkedet. Yrkesdeltakelsen blant personer med nedsatt funksjonsevne er fremdeles lav.

Det trengs forbedringer
I høst begynner forhandlingene om en ny IA-avtale, og Unio og de øvrige partene er nå i gang med å forberede oss. Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) har det politiske ansvaret for IA-avtalen i regjeringen. Hun har i løpet av det siste året flere ganger uttalt at det må gjøres endringer i IA-avtalen hvis det skal være aktuelt å videreføre den etter 2018.

Unio og de andre hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden er samstemte om at utfordringene som lå til grunn for IA-avtalen ikke er løst, og at det er behov for å fortsatt ha en IA-avtale. Samtidig er det klart at vi bare delvis har lykkes med å nå målene i avtalen, og vi er derfor innstilt på å forbedre den, både når det gjelder mål og virkemidler, for å få den til å virke enda bedre enn den har gjort så langt.

Tydeligere innretning mot sektorer og bransjer
Et godt arbeidsmiljø er viktig for de ansatte, og lønnsomt både for virksomhetene og staten. Industrien har vært særlig flinke til å redusere sykefraværet. I offentlig sektor har vi mange steder fremdeles for høyt sykefravær. Vi trenger å lære av de virksomhetene som klarer å finne nøkkelen for å redusere fraværet, og å utvikle konkrete virkemidler som treffer de utfordringene vi finner på arbeidsplassene i offentlig sektor. Kanskje kan en IA-avtale med en tydeligere innretning mot spesielle utfordringer i ulike sektorer, eller med særskilte satsninger på enkelte bransjer, være en måte å oppnå bedre resultater på?

HMS-arbeid – ulike behov i ulike yrker
Mange av arbeidsplassene med størst utfordringer når det gjelder høyt sykefravær og lav avgangsalder er kompetansekrevende, komplekse og menneskesentrerte – og kvinnedominerte. Kanskje er HMS-regelverket, som i sin tid først og fremst ble utarbeidet med tanke på å bedre det fysiske arbeidsmiljøet i industrien, for dårlig tilpasset utfordringene på denne typen arbeidsplasser. Mange mener at belastningene som særlig finnes i kvinneyrkene, i for liten grad blir fanget opp i det tradisjonelle HMS-arbeidet. Langvarig slitasje og belastninger – både fysiske og psykososiale – må få større oppmerksomhet.

Forebyggende arbeidsmiljøarbeid – helsefremmende arbeidsliv
En ny avtale må vektlegge langsiktig forebyggende arbeidsmiljøarbeid sterkere, og bygge på arbeidstakernes rett til et helsefremmende arbeidsliv. Mer tilpasset og relevant HMS-arbeid vil være bra for arbeidsmiljøet, og forhåpentlig føre til at offentlig sektor i større grad opplever at IA-arbeidet bærer frukter.

Ned på den enkelte arbeidsplass
For å skape ny giv rundt arbeidet med inkluderende arbeidsliv tror vi det er nødvendig å finne metoder og virkemidler som i større grad bringer engasjementet for IA-arbeidet ned på den enkelte arbeidsplass. Skal vi få til endring, må ledere, tillitsvalgte og myndigheter samarbeide om å finne løsninger og gjennomføre tiltak, men samtidig ha forståelse og respekt for at utfordringene er ulike i ulike sektorer. Kanskje betyr dette at også virkemidlene må være forskjellige?

Bedre kunnskapsgrunnlag
Evalueringen av IA-avtalen peker på at kunnskapsgrunnlaget ikke er godt nok til å slå fast hvilke virkemidler som virker og ikke virker. Avtalen bør derfor utformes og iverksettes på en slik måte at det er enklere å undersøke om og hvordan virkemidlene gir resultater.

Trepartssamarbeid virker
Arbeidet med IA-avtalen har vært et godt eksempel på konkret trepartssamarbeid som – når det fungerer som best – når helt ut på den enkelte arbeidsplass. IA-avtalen har vist at vi kan skape resultater når vi samarbeider om et mål som alle parter stiller seg bak. Sykefraværet er redusert med 14 prosent siden IA-avtalen ble inngått første gang, og avgangsalderen fra arbeidslivet har økt med 12 måneder siden 2009. Begge deler bidrar sterkt positivt både for de ansatte, for bedriftene og for samfunnsøkonomien. Derfor trenger vi en ny og enda bedre IA-avtale.