II – Sentrale utviklingstrekk i samfunnet som vil prege årene til 2021
Det er en rekke trekk i samfunnet og den politiske situasjonen i Norge som påvirker Unios muligheter til å få gjennomslag for sitt politiske program. Disse trekkene kan både by på muligheter og utfordringer. Nøkkelen for Unio vil være å utnytte de viktigste mulighetene utviklingstrekkene gir og demme opp for de største truslene som utviklingstrekkene peker mot.
Flyten av varer, tjenester og mennesker på tvers av landegrenser øker drastisk, blant annet som følge av digitalisering. Den økte verdenshandelen og velstandsutviklingen har imidlertid ikke kommet alle innbyggere til gode, noe som har ført til økt ulikhet. Dette har bidratt til økende sosial uro, og gitt store politiske endringer i flere vestlige demokratier de senere årene. En trend er at de store sosialdemokratiske partiene taper terreng og at antielite-, antiinnvandrings- og antiglobaliseringsgrupperinger styrker seg. Dette har ført til motstand mot globalisering og frihandel, mot innvandring og mot samfunnseliten generelt. Den økende vektleggingen av farene ved ulikhet de senere årene, blant annet fra OECD, kan leses som en motreaksjon mot noe av dette. (OECD. Economic Outlook, 2017.)
Også i Norge er det politiske landskapet i endring, og det er tegn som tyder på mindre interesse for rikspolitikken og lavere tiltro til politikere. Anti-establishment-bevegelser vinner frem i hele Europa, og mange land opplever politiske jordskjelv. Norge har hittil i stor grad blitt skånet for dette, men vi kan oppleve lignende utfordringer i fremtiden. En sterk fagbevegelse, høy organisasjonsgrad på begge sider av arbeidslivet og en aktiv bruk av trepartssamarbeidet er med på å demme opp for en slik utvikling. Som fagorganisasjon med en tydelig verdiforankring kan Unio og Unios medlemsorganisasjoners spille en viktig rolle i å styrke demokratiet, på arbeidsplassen og i politikken. Unio og organisasjonene gir også enkeltmedlemmene tilhørighet og mulighet til å påvirke sin egen fremtid.
Å være en sterk hovedorganisasjon gir Unio kraft og innflytelse til å oppnå resultater for medlemmenes beste. En styrking av Unios posisjon vil bidra til organisasjonens evne til å få gjennomslag i konkrete saker og til å gjøre Unio attraktiv for organisasjonene. En sterk hovedorganisasjon må være kjent ute, både blant beslutningstakere og egne organisasjons medlemmer. Det vil blant annet kreve innsats for økt synlighet.
Unio endret på representantskapet i 2018 sine vedtekter, og vil om drøye to år, i 2021, for første gang arrangere kongress. Kongressen skal være en debattarena og et politisk verksted for forankring av felles Unio-politikk og fatte vedtak om hva som skal være hovedorganisasjonens overordnede politiske prioriteringer for den kommende treårsperioden. Det gir Unio en ny anledning til politiske diskusjoner med bred deltagelse fra alle medlemsorganisasjonene.
Neste stortingsvalg er høsten 2021. Flere av de små partiene vaker nær sperregrensen, og det påvirker de mulige regjeringsalternativene. Unio er partipolitisk uavhengig og kan jobbe med alle partier om saker vi er enige om. Men regjeringens politiske sammensetning vil påvirke hvilke saker som fremmes, og hvilke løsninger som velges. Om landet får en mindretalls- eller en flertallsregjering har imidlertid mye å si for Stortingets og opposisjonspartienes rolle. Dette påvirker både hvordan Unio kan jobbe politisk og hvilke av Unios saker det er realistisk å jobbe for. Enkelte store samfunnsspørsmål vil imidlertid trekkes opp både i inneværende og kommende stortingsperiode, uavhengig av stortingsvalget.
SAMFUNN
Den demografiske sammensetningen byr på utfordringer for velferdsstatens bærekraft. I 2060 er det forventet at det er nesten én pensjonist for hver tredje person i yrkesaktiv alder, og trenden blir sterkest i distriktene. (SSB. Befolkningsfremskrivinger 2016-2100, Hovedresultater. Økonomiske analyser, 2016.) For å sikre velferdsstatens bærekraft, er konsekvensen at vi som nasjon samlet sett må jobbe mer og lenger. Vi må også prioritere helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende innsats. Den kommunale helse- og velferdstjenesten stilles overfor store utfordringer, som regjeringen blant annet vil møte gjennom reformen Leve hele livet (2019–2023). Regjeringen vil også fortsette gjennomføringen av pensjonsreformen og øke den alminnelige aldersgrensen i staten til 72 år, i tillegg til å revurdere særaldersgrensene.
Til tross for at det er svært stort behov i arbeidsmarkedet for flere av Unios medlemsgrupper, har det ikke lyktes å tette lønnsgapet mellom privat og offentlig sektor for grupper med samme utdanningslengde. At det norske arbeidslivet er relativt kjønnsdelt, gjør også at lønnsgapet blir et spørsmål om likelønn mellom kvinner og menn. Praktiseringen av frontfaget gjør det utfordrende å finne løsninger på dette lønnsgapet.
Det er bred politisk enighet om verdien av den norske modellen, og regjeringen sier den vil legge til rette for et organisert arbeidsliv og et velfungerende trepartssamarbeid. Offentlig sektor har stabil og relativt høy organisasjonsgrad (i snitt ca. 80 prosent), mens organisasjonsgraden samlet sett i norsk arbeidsliv er under 50 prosent. (Fafo. Organisasjonsgrader, tariffdekning og arbeidskonflikter, 2016.) Organisasjonsundersøkelsen Jeg forener (AFI. Jeg forener? – Organisasjonsevaluering av Unio, 2015) viser til at ansatte i privatisert offentlig tjenestetilbud som barnehage, barnevern og helse opplever vanskeligheter med organisering og at dette knyttes direkte til konkurranseutsettingen. Unios organisasjoner har i dag opp mot 30 000 medlemmer i privat sektor og med økende grad av konkurranseutsetting fremover, vil dette øke.
Et annet viktig trekk er at medbestemmelsen i arbeidslivet er under press. Fagorganisasjonene opplever et slikt press også i statlig og kommunal/fylkeskommunal sektor, og arbeidsgiversidens forsøk på å styre turnus og arbeidstid er et eksempel. Unio forhandler hovedavtalene i både stat, helseforetak og kommune, der føringene for medbestemmelsen blir lagt, og medbestemmelsen utøves i all hovedsak ute på hver arbeidsplass.
ARBEIDSLIV
Norsk arbeidsliv er blant de mest produktive og arbeidstakervennlige i verden. Det er i utgangspunktet stor grad av medbestemmelse, konfliktnivået er lavt, rettighetene for arbeidstakere er godt utviklet og lønnsoppgjørene er koordinert. Det gjør norsk arbeidsliv godt rustet til å møte endringene som vi allerede ser, nye tilknytningsformer, ny teknologi og krav til kompetanse. Samtidig ser vi at det er flere utviklingstrekk som utfordrer dette og drar i feil retning. Unio må bidra til at samfunnet klarer å møte utfordringene, og at løsningene er til det beste for Unios medlemmer. Unios politiske plattform legger klare føringer for dette arbeidet.
Sysselsettingsandelen i Norge er høy (67,6 prosent 15–74 år), samtidig som Norge er i verdenstoppen når det kommer til sykefravær. (Eurostat. Arbeidskraftundersøkelsene (LFS) i Europeiske land, 2016.) Det høyeste sykefraværet finnes i offentlig sektor, og er særlig høyt blant kvinner. Mange arbeidstakere klarer ikke stå i jobb til pensjonsalder. Dette ser vi for eksempel blant barnehagelærerne og sykepleierne. Pensjonsalderen for sykepleiere er 65 år, likevel er gjennomsnittlig avgangsalder for sykepleiere 56,7 år. (Norsk Sykepleierforbund. 2018.)
Regjeringen har satt i gang et stort arbeid for å øke sysselsettingen, som setter flere av dagens omforente ordninger i spill, slik som sykelønn, uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Sysselsettingsutvalget har levert første delutredning med analyse i april. I andre fase skal de finne frem til tiltak og løsninger. I denne fasen forventes hovedorganisasjonene å ta et stort helhetlig ansvar, og det synliggjøres gjennom at de åtte lederne selv går inn i utvalgsarbeidet. Unio må gjøre en stor jobb for å sikre innflytelse på dette arbeidet, og få gjennomslag for spørsmål som betyr mye for våre grupper.
En annen sentral brikke i arbeidet for å styrke sysselsettingen, er den nye IA-avtalen. Avtalen trådte i kraft ved nyttår, den legger om virkemidlene og vrir fokus mer mot forebygging. Det vil bety mye for Unios grupper. Unio forhandlet frem avtalen på vegne av våre organisasjoner og deltar i oppfølging. Mye av det praktiske arbeidet som bransjeprogram og opplæring av tillitsvalgte vil skje i regi av organisasjonene.
KUNNSKAP, KOMPETANSE OG FORSKNING
Unios medlemsgrupper er kjennetegnet ved den kunnskap og kompetanse de tilfører det norske samfunnet. Utdanning fra universitet og høgskole er et kvalitetsstempel og et godt utgangspunkt for arbeidslivet. Det er allmenn enighet om at arbeidstakernes kompetanse er avgjørende for den høye verdiskapningen og omstillingsevnen i hele bredden av norsk arbeidsliv. I løpet av de siste tretti årene har vi sett en massiv økning av andelen unge som tar høyere utdanning. Statistisk sentralbyrås framskrivninger viser at det også i framtiden vil være stort og økende behov for Unios yrkesgrupper. Dette er trender som er gunstige for Unios grupper. De fleste av Unios organisasjoner har stort eierskap til egne utdanninger og bidrar i profesjonsutviklingen.
De raske endringene i samfunnsliv og arbeidsliv innebærer imidlertid at den utdanningen man en gang tok, ikke holder for et helt yrkesliv. Mange arbeidsoppgaver vil få nytt innhold, og det vil bli behov for påfyll av kunnskap underveis i arbeidslivet. Ny viten, nye teknologiske løsninger og økende digitalisering utfordrer store deler av arbeidslivet. Unios medlemsgruppers profesjons- og yrkesutøvelse må være kunnskapsbasert og oppdatert. Unios medlemsgrupper vil derfor både være store etterspørrere av kompetanseheving, og samtidig fagutviklere og leverandører av ny og oppdatert kunnskap. Høyere utdanning vil uten tvil bli en mer sentral arena for livslang læring. Det er satt av store midler til etterutdanning og videreutdanning for enkelte yrkesgrupper. Et godt eksempel er satsningen på lenger lærerutdanning og investering i videreutdanning av lærere.
Undersøkelsen som Ny Analyse utarbeidet i 2017 blant Unios helseorganisasjoner viser at 40 prosent mente at deres digitale kompetanse ikke vil være tilstrekkelig om 5–10 år. Over halvparten mente at arbeidsgiver ikke prioriterer opplæring i ny teknologi i stor nok grad. Og hele 80 prosent svarte at tilbud om kompetanseheving er viktig for å stå lenge i arbeid.
Regjeringen arbeider med en kompetansereform, Lære hele livet. Kunnskapsdepartementet har lagt opp til tett samarbeid med arbeidslivets parter i dette arbeidet. Unio sitter i regjeringens Kompetansepolitiske råd og er part i Nasjonal kompetansepolitisk strategi. Som en del av dette arbeidet er det nedsatt et kompetansebehovutvalg, der representanter for hovedorganisasjonen, regjeringen og uavhengige eksperter søker felles kunnskap om kunnskapsbehovene fremover.
Fylkene vil også få et utvidet ansvar for kompetanseutvikling i egen region. Fylkeskommunene skal blant annet kartlegge kompetansebehov regionalt, formidle behov til tilbydere og tilrettelegge for etterspurte opplærings- og utdanningstiltak, og flere tilskuddsordninger og andre virkemiddel tenkes overført til dem.
Regjeringen har også satt ned et ekspertutvalg for etter- og videreutdanning (EVU-utvalget) og har varslet at den vil legge fram en stortingsmelding om kompetansepolitikk. Det er store forskjeller i behov og preferanser i de ulike delene av arbeidslivet, og vi kan forvente en politisk dragkamp om virkemiddelbruk og finansieringsmodeller. Hittil har reformen i hovedsak vært innrettet mot grupper som mangler grunnleggende kompetanse og grupper med utdanning på videregående nivå. Unio har en stor oppgave i å løfte frem behovene til gruppene med høyere utdanning fremover og sikre en kompetansereform som ivaretar deres behov.
KLIMA, MILJØ OG BÆREKRAFT
Verdens kanskje største utfordring er knyttet til klima, miljø og bærekraft. Menneskene bruker ressursene raskere enn jorda kan erstatte dem, og menneskeskapte utslipp påvirker klimaet og truer fremtiden vår. FNs bærekraftmål har satt tydelige mål for hva verden må oppnå innen 2030. Målene omfatter de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling, klima og miljø, økonomi og sosiale forhold.
Fagorganisasjoner og våre medlemmer blir påvirket på mange måter, gjennom omstilling i arbeidslivet, behov for ny og oppdatert kunnskap, og som foreldre som ønsker en fremtid for sine barn. Det kan sies så enkelt som generalsekretær Sharan Burrow i den internasjonale fagbevegelsen, ITUC, sa det: “There are no jobs on a dead planet”. Barn og unge i hele verden har skjønt dette, og har – etter inspirasjon fra svenske Greta Thunberg – startet en bevegelse for at politikere og samfunnet skal ta ansvar.
Som en stor demokratisk organisasjon og hovedorganisasjon har Unio både en mulighet og et ansvar for å bidra til å løse klima-, miljø- og bærekraftsutfordringene. Den politiske plattformen forplikter Unio til å arbeide for en mer bærekraftig samfunnsutvikling, og for at arbeidstakerorganisasjonene gjennom medbestemmelse bidrar i arbeidet. Unio representerer store grupper kunnskapsarbeidere med sterk profesjonsidentitet. Gjennom å utvikle politikk og å bidra med profesjonskompetanse kan Unio og organisasjonene bli enda mer sentrale i omstilling av arbeidsliv og utdanning. Forskning, kunnskap og kompetanse er helt grunnleggende hvis samfunnet skal løse utfordringene.
Unios politiske plattform er tydelig på målene om klima, miljø og bærekraft, og Unios styre har vedtatt en handlingsplan. Det gjenstår mye arbeid med å konkretisere tiltak og å forankre forståelse og endringsvilje blant tillitsvalgte og medlemmer i de enkelte organisasjonene.
