Mandag den 18. november er Likelønnsdagen. I den forbindelse lanserte Institutt for samfunnsforskning i dag rapporten « Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn og forklaringer og årsaker til disse, 2015-2022». Resultatet er nedslående. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn ligger stabilt på 13 prosent.
En viktig forklaring er det kjønnsdelte arbeidslivet og den lavere verdsettingen av arbeid som i hovedsak gjøres av kvinner. De mannsdominerte virksomhetene har en betydelig høyere lønn enn den kvinnedominerte delen av arbeidslivet. Spesielt gjelder dette for de med høyere utdanning. Mellom kvinner og menn i samme yrke er forskjellen 8 prosent, i samme jobb 6 prosent.
Men den store utfordringen er når en skal beregne forskjellene i lønn for arbeid av lik verdi på tvers av yrker, bransjer og sektorer. Det er her forskerne kommer med indikatorer for å måle arbeid av lik verdi. Forskerne har brukt sentrale, objektive og generelle yrkeskjennetegn, og kombinerer dem til de fem hovedfaktorene; kompetanse/utdanning, ansvar, psykiske belastninger, fysiske anstrengelser og fysisk krevende arbeidsforhold.
Resultatet viser at kvinnedominert arbeid blir systematisk dårligere lønnet både når en sammenligner med mannsdominert bransje og når en sammenligner med hele arbeidslivet. Men så er det partene i arbeidslivet som forhandler lønn, og hva skjer da?
– Forhandlingssystemet er slik innrettet at vi kjemper for våre medlemmer, både LO og vi. Jeg skjønner godt at LO i den situasjonen ikke prioriterer de med høyere utdanning. De kan ikke gå til sine medlemmer med et annet resultat enn det som treffer deres medlemmer. Og da er vi tilbake til konklusjonen til Likelønnskommisjonen – skal vi få ned likelønnsgapet mellom kvinner og menn må myndighetene legge penger på bordet, forklarte Unios forhandlingssjef Klemet Rønning-Aaby i paneldebatten etter lanseringen.
Her møtte han Julie Lødrup (LO), Ingrid Sandvei Francke (NHO) og Amna Veledar (KS). De skulle besvare hva partene kan gjøre for å tette likelønnsgapet. Alle var enige om at rapporten er viktig og riktig og gir en god analyse av årsakene til likelønnsgapet. Men de var også enige om at forhandlingssystemet – altså frontfaget – er slik innrettet at det vanskelig lar seg løse i lønnsforhandlingene.
– Vi får rikka det litt og litt, det må sies. I kommunesektoren klarte vi å få inn utdanningslengde som en indikator på 1990-tallet, men det er så langt vi har kommet tariffmessig med likelønn, slo Rønning-Aaby fast.
Julie Lødrup var ikke uenig i at likelønn er et vanskelig tema i lønnsforhandlingene.
– Det lave lønnsnivået kvinner gikk inn i arbeidslivet med, henger fortsatt igjen. Men å si at det er vanskelig å gjøre noe med likelønn er ikke en unnskyldning for ikke å gjøre det, slo hun fast.
Unio anbefaler deg å se opptaket av lanseringen av rapporten der forskerne har en god presentasjon av resultatene (paneldebatten starter 47:00 inn i opptaket):
Rapporten er skrevet på oppdrag fra Barne, – ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og er finansiert av Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD). Initiativet kom fra partene i arbeidslivet i arbeidsgruppen for likestilling som koordineres av KUD.