Guro Lind: – Kunnskapsløs Agenda

Agenda Magasin gjenforteller LOs historie om at Unio vil rive ned den norske modellen. Det er synd at en «tenketank» kan opptre så kunnskapsløst, skriver Guro Lind, leder av Unio stat, i Agenda Magasin.

Lind går kraftig i rette med kunnskapsgrunnlaget Agenda bruker for å videreføre retorikken LO benyttet seg av under streiken i staten.

Agenda er LOs tenketank, eid og finansiert av LO selv. Likevel må man kunne forvente et visst presisjonsnivå, også når Agenda skriver om saker der LO har tunge interesser, skriver Unio stat-lederen.

I en kommentar 10. juni fremstiller økonomikommentator Tiril Halvorsen Unios nylige streik i staten som et angrep på alt som er bra i det norske arbeidslivet: Frontfaget, koordinert lønnsdannelse, arbeidet for likelønn, små lønnsforskjeller, lav arbeidsledighet – ja, selve den norske modellen.

Vi utfordrer ikke prinsippet om kollektiv lønnsdannelse.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik fremmet den samme kritikken mens streiken pågikk, og den reproduseres nå av LOs tenketank. Budskapet er enkelt: Hvis ikke LO får bestemme i arbeidslivet, går den norske modellen opp i limingen. Å hevde dette, er kunnskapsløst og fordummende.

For det første:

Unios økonomiske krav er innenfor frontfaget. Vi krevde ikke én krone mer enn LO i årets statsoppgjør. Det er ingen hemmelighet at Unio mener frontfaget bør praktiseres mer fleksibelt enn i dag – som en norm over tid, og ikke som et rigid tak i hvert enkelt oppgjør. Men vi stiller oss fullt og helt bak prinsippet om frontfaget som et virkemiddel for å sikre bærekraft i norsk økonomi.

For det andre:

Vi utfordrer ikke prinsippet om kollektiv lønnsdannelse. Vi mener den økonomiske rammen i lønnsoppgjørene skal avtales av partene sentralt, akkurat som i dag. At pengene kan fordeles av lokale tillitsvalgte, for å møte behovene ved hver enkelt virksomhet, truer ikke den norske modellen.

Staten er lønnsledende for ansatte med korte utdanninger, men på jumboplass for ansatte med høyere utdanning.

LO har selv akseptert at tre av fire kroner skal fordeles lokalt i årets oppgjør. Et typisk resultat ved fjorårets lønnsforhandlinger ved universiteter og høyskoler, var for øvrig at ni av ti kroner ble gitt som generelle tillegg på vår avtale. En fersk Fafo-rapport konkluderer også med at to tariffavtaler hittil ikke har gitt økte lønnsforskjeller.

Å antyde at streiken i staten truer frontfagsmodellen og setter den konkurranseutsatte industrien under press, slik Halvorsen gjør, er derfor bare tull.

For det tredje:

Staten er den delen av norsk arbeidsliv som har mest sammenpresset lønnsstruktur. Staten er lønnsledende for ansatte med korte utdanninger, men på jumboplass for ansatte med høyere utdanning. Mens en vekter tjener 23 prosent mer i staten enn i privat sektor, tjener en statsansatt forsker 25 prosent mindre enn i det private.

Når Halvorsen skriver at en sammenpresset lønnsstruktur gir «arbeidsgivere tilgang på relativt billig, høykompent arbeidskraft», er det derfor en sannhet med modifikasjoner. Staten selv sliter nemlig stadig mer med å rekruttere og beholde denne arbeidskraften, som tjener mer i alle andre deler av arbeidslivet.

En lærer kan risikere å gå ned opp mot 100.000 kroner i lønn, for en jobb ved lærerutdanningen.

Dette bringer meg videre til et fjerde poeng:

Unio er ikke en hovedsammenslutning for høytlønnede, slik Halvorsen liker å fremstille det. Vi i Forskerforbundet organiserer for eksempel unge forskere med lange og spesialiserte utdanninger, ofte med doktorgrad – med høye studielån, usikker tilknytning til arbeidslivet, lange arbeidsuker, og relativt lave lønninger.

Å kjempe for disse forskernes interesser, er ikke et angrep på den norske samfunnsmodellen. Det er tvert imot i samfunnets interesse at forskeryrket tiltrekker seg flinke folk, og at staten klarer å få tak i den kompetansen den trenger for å yte gode tjenester til oss alle.

Institutt for samfunnsforskning la høsten 2023 fram en rapport som viser at vitenskapelig ansatte i staten taper lønnsmessig på flere fronter: De har hatt dårligere lønnsutvikling enn statsansatte med korte utdanninger (grunnskole eller videregående skole som høyeste utdanning), de har hatt mye lavere lønnsutvikling enn høyt utdannede i det private, og siden 2016 har de også hatt dårligere lønnsutvikling enn både industriarbeidere og industrifunksjonærer.

Å antyde at streiken i staten truer frontfagsmodellen og setter den konkurranseutsatte industrien under press, slik Halvorsen gjør, er derfor bare tull.

Forskerlønna holder altså ikke tritt med frontfaget. Halvorsen og LO jubler kanskje over dette, men det gjør ikke vi. Vi mener forskeren fortjener like god lønnsutvikling som industriarbeideren.

Bildet er det samme også for andre grupper av statsansatte med høyere utdanning. En gjennomgang gjort av våre tillitsvalgte ved Nasjonalbiblioteket, viser at bibliotekarene der har hatt en klar reallønnsnedgang i årene 2012–2022. Noen opp mot 50.000 kroner.

På profesjonsutdanningene er det utfordringer med å få tak i undervisere med førstekompetanse. En lærer kan risikere å gå ned opp mot 100.000 kroner i lønn, for en jobb ved lærerutdanningen. Vi har sett eksempler på politietterforskere som dobler lønna når de tar med seg kompetansen sin til andre deler av arbeidslivet.

Dette er altså høytlønnsadelen LO og Agenda angriper. Vi har etter hvert et klokkeklart kunnskapsgrunnlag om lønn og lønnsutvikling i staten, med rapporter fra SSB, SBU, ISF, Fafo og nå sist Oslo Economics, men dette kunnskapsgrunnlaget hopper Halvorsen elegant over.

Det er kjedelig når fakta står i veien for gode fortellinger.

Halvorsen klarer til og med å gi LO æren for å ha tettet likelønnsgapet, og mellom linjene gi Unio og Akademikerne skylden for økt lønnsulikhet mellom kvinner og menn (blant advokater!).

Merkelig nok viser fjorårets rapport fra Statistikk- og beregningsutvalget i staten (SBU) at det er lik lønnsvekst blant menn og kvinner på Unio/Akademiker-avtalen, mens fjorårets oppgjør for LO og YS resulterte i en betydelig forverring av kvinners lønnssituasjon – i snitt 6100 kroner mer til menn enn til kvinner. For såkalt datolønnsvekst var differansen mellom menn og kvinner nesten 20 000 kroner i menns favør.

Det er kjedelig når fakta står i veien for gode fortellinger. Derfor er det kanskje lurest å ikke nevne dem. I stedet tviholder Agenda på LOs fortelling om at samfunnet vårt langsomt vil rakne hvis ikke LO får større makt. Til syvende og sist oppsummerer overskriften hennes godt hvordan verden ser ut fra Youngstorget: «LOs interesser er også dine interesser».

Vi kunne kanskje legge til: «Og ikke kom med fakta som sier noe annet».

 

Debattinnlegget stod på trykk i Agenda Magasin 12. juni 2024