Arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringsrepresentanter fra FNs medlemsland møtes årlig til forhandlinger om arbeidslivsspørsmål. I dag avsluttes forhandlingene i Genève. Denne gangen etter en politisert budsjettprosess.
Unios fagsjef i internasjonalt arbeid, Liz Helgesen, skriver her om inntrykkene etter årets ILO-konferanse.
Når den årlige konferansen til den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) nærmer seg slutten, er det mange inntrykk å sortere. Det har vært ti intense dager med masse folk, uendelige rapporter og krevende diskusjoner.
Trepartssamarbeid og en «ny sosial kontrakt»
ILOs sjef Gilbert F. Houngbo mener vi står ovenfor en labyrint av ulike, men overlappende utfordringer: Fra ettervirkningene av COVID-19 pandemien, stigende levekostnader, ekstreme værhendelser og geopolitisk ustabilitet til en potensiell global gjeldskrise. Det dreier seg om problemer som påvirker arbeidslivet betydelig, og forsinker – om ikke reverserer – fremgangen mot sosial rettferdighet.
Houngbos rapport til konferansen handler om hvordan oppnå et samfunn -og arbeidsliv basert på sosial rettferdighet og anstendig arbeid. Løsningen finner han i trepartssamarbeid basert på ILOs verdigrunnlag koblet med globale allianser, samt en felles innsats for «en ny sosial kontrakt»:
Our global ambition must be commensurate with the scale of the challenges we face. Harnessing our unique tripartite convening power and guided by our enduring values, we need to forge a Global Coalition with other key actors, including in the multilateral system, that works to advance social justice and renew the social contract.
Tidkrevende, men effektivt
ILOs arbeidsform er trepartssamarbeid. Representanter for arbeidsgivere, fagorganisasjoner og regjeringer samles til forhandlinger om utfordringer i arbeidslivet. Dette partssamarbeidet, eller «sosial dialog/social dialogue» er tidkrevende. Det involverer mange deltakere med ulike utgangspunkt og forskjellige mål. Men hvordan nå enighet uten bred involvering og dialog? Partssamarbeid er det beste redskapet for å fremme sosial rettferdighet og anstendig arbeid på global skala!
Noen ganger har ILO-dokumentasjon på systematiske brudd på arbeidstakerrettigheter vært overveldende. – og tilsvarende deprimerende når rapporteringen ble møtt med bortforklaringer og benektelse. I konferansens avsluttende timer og når konklusjonene dras, mottas disse (som regel) med fatning. Antakelig er det et uttrykk for en respekt for motparten, respekt for samlede argumentasjon og fakta.
Forhandlinger om sentrale arbeidslivstema
Hver arbeidskonferanse behandler «case» eller land som har brutt ILO-standarder. Behandlingen kan likne en rettsak der partene trer inn som anklagere og forsvarere. I tillegg til standardbrudd, gjennomføres forhandlinger om sentrale arbeidslivsutfordringer. I år har rettferdig omstilling (just transition), kvalitet i lærlingordninger og sosial beskyttelse i arbeidslivet vært «spesialtema» for diskusjon i trepartskomiteer.
Budsjettdebatt og forsøk på å farge regnbuen svart
Konferansen største- og kanskje tristeste overraskelse kom i forbindelse med neste års budsjett. Flere nasjoner signaliserte at de ville stemme mot et budsjett basert på ILOs program som viser til LHBTI+ – personer og deres særlige sårbarhet i arbeidslivet.
Likestilling for alle, uavhengig av kjønn, seksuell orientering, kjønnsuttrykk eller -identitet, er en grunnpilar i ILOs mandat. Videre anerkjenner ILO at diskriminering i enhver form hindrer sosial rettferdighet og anstendig arbeid, og det jobbes for å eliminere diskriminerende lover og praksis. Trusselen om å stemme ned organisasjonens budsjett ville innebære et farvel til FN-organisasjonen, men det ville også innebære en avskjed med- OG et brudd med organisasjonens verdier.
Budsjettet ble vedtatt i tolvte time. Det var en lettelse, men hendelsen skapte bølger av uro. I en periode føltes det som om noen var i ferd med å male regnbuen svart.
“Free to be who they already were. Free to love who they choose to love”
Det ble holdt mange gode innlegg om likestilling for alle, men den kanadiske arbeidsministerens evne til å formidle det personlige med ILOs verdier og verdens utfordringer topper nok listen av innlegg som traff hjerterota.
Når ILO etterspør en global koalisjon for sosial rettferdighet forutsetter det at alle er med, konstaterte arbeidsminister O’Regan. Videre var han tydelig på at INGEN skal fratas rettigheter eller trues tilbake til skapet:
But once rights are achieved, once they are named, we will not stand by and have brushed over, put back in the closet, or taken away.
Han understreket i sitt innlegg alles rett til å være: “Free to be who they already were. Free to love who they choose to love”
Diskusjonen tok oss på senga
ILOs budsjettdiskusjon tas ikke i treparts-fora, men vedtas av regjeringsrepresentantene i ILO. Normalt er derfor ikke budsjettpunktet en diskusjon som berører selve ILO-konferansen. Men det som egentlig var en ikke-diskusjon, kom altså til å prege hele konferansen. Det ble en vekker! Hverken menneskerettigheter eller ILOs verdigrunnlag er sikret inn i evigheten. Årets debatt minner om at sterke krefter er villige til å gå langt for å begrense andres frihet og rettigheter. Som igjen gjør det ekstra viktig å stå opp for verdier og rettigheter vi har kjempet fram.
Helhetsinntrykket fra konferansen er allikevel god dialog og konstruktive prosesser mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og regjeringsrepresentanter. Konferansen har rett og slett bidratt til en dypere forståelse av kompleksiteten i verden og det globale arbeidslivet!
Hold deg oppdatert på internasjonalt fagforeningsarbeid på Instagram: Unio International