«Ruster seg til lønnskrig» er overskriften i Klassekampen i dag. Blir det ikke bedre lønnsoppgjør blir det dårligere utdanning og helsetjenester, og mer privatisering, er meldingen fra Unio-toppene Steffen Handal og Lill Sverresdatter Larsen foran Unio-kongressen som starter i morgen.
Klassekampen har kikket nærmere på kongress-saken om den norske modellen for lønnsdannelse, og intervjuet lederne i Unios to største forbund som også er forhandlingsledere i Unio kommune og Unio Spekter. De slår fast at det vil få konsekvenser om ikke frontfagmodellen fungerer for utdanningsgruppene i offentlig sektor.
Foto: Utdanningsforbundet
– Arbeidsgiverne i offentlig sektor bruker ramma som et tak. Nesten alle andre grupper har gått langt ut over ramma. En slik utvikling er særdeles uheldig, særlig for de som er opptatt av helse, omsorg og utdanning, sier forhandlingsleder Steffen Handal i Unio kommune til Klassekampen (bak betalingsmur).
Ubenyttet handlingsrom og monopol
I saksframlegget står det at «det handlingsrommet som finnes i frontfagsmodellen tillates ikke brukt for å løfte utdanningsgruppene i offentlig sektor som har blitt hengende etter, eller som i utgangspunktet har lav lønn. Frontfagsmodellen skal i tillegg til å sikre de konkurranseutsatte næringene i privat sektor, også sikre likeverdig lønn og likeverdige muligheter for å rekruttere og beholde i både offentlig og privat sektor. Det er ikke tilfelle i offentlig sektor i dag.»
– Arbeidsgivere i offentlig sektor og de som setter ramma i privat sektor bidrar til å undergrave modellen. Utfordringen er til dem: Vil de bruke handlingsrommet for å sikre lønnsutviklingen og rekrutteringen til de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor? Om man ikke gjør det, vil modellen undergraves av de som påstår å være dens forsvarere, sier Handal.
Forhandlingsleder Lill Sverresdatter Larsen i Unio Spekter sammenligner opptredenen på arbeidsgiversida med «kartellvirksomhet».
– Man samarbeider og avtaler hvordan sykepleierlønna skal holdes nede. I andre sektorer kan man si at markedet bestemmer, men når vi mangler tusenvis av sykepleiere, fungerer ikke arbeidsmarkedet, sier hun.
Nettopp offentlig sektors monopolsituasjon understrekes i saken som framlegges på Unio-kongressen i morgen:
«Lav lønn til utdanningsgrupper i offentlig sektor må også ses i lys av at arbeidsgiverne, dvs. stat, kommuner og sykehus, ofte er i en monopolsituasjon som arbeidsgiver for disse kvinnedominerte profesjonstjenestene.»
Likelønnsløft
Det slås fast i kongress-saken at et lønnsløft for utdanningsgrupper i offentlig sektor også vil være et likelønnsløft og et verktøy for å få en slutt på verdsettingsdiskrimineringen.
«Mange av de aktuelle utdanningsgruppene har høy kvinneandel. Arbeidsgivere i offentlig sektor har et særlig ansvar for å bekjempe verdsettingsdiskriminering i et kjønnsdelt arbeidsmarked. Det trengs tiltak på tvers av sektorer i arbeidslivet hvis vi skal kunne sikre likelønn mellom kvinner og menn og for å sikre verdsetting av kompetanse og høyere utdanning.»
Likelønnskommisjonen (2008) foreslo et likelønnsløft. Klassekampens journalist spør om ikke dette er politisk dødt.
– Det kan man si, men så kan man også spørre om det er politisk dødt å ha ansvar for sterke offentlige helsetjenester. De må nesten bestemme seg, svarer Sverresdatter Larsen.
Steffen Handal etterlyser alternativer.
– De som ikke ønsker det, må komme opp med en annen god idé til hvordan vi skal klare å løfte disse yrkene. Problemet er enormt. Det holder rett og slett ikke å skyte ned alle ideer. Vi må gjøre noe, og jeg diskuterer gjerne andre ideer om noen har noen, sier han til Klassekampen.