Derfor ble det brudd

Det er særlig tre grunner til at forhandlingene om særaldersgrenser endte i brudd denne uka.

Notatet «Forhandlingene om alderspensjon til de som har særaldersgrense – hva skjedde og hva nå?» forklarer hvorfor.

Den første grunnen er at regjeringen ikke var villig til å legge nok penger på bordet for å sikre det livsvarige pensjonsnivået for de som er født i 1963. 1963-kullet er de første med særaldersgrense som skulle vært omfattet av nye regler.

For en sykepleier med særaldersgrense 65 år, født i 1963 og som går av ved aldersgrensen, ville det innebære at det måtte gis et livsvarig påslag til den ordinære alderspensjonen på ytterligere 20 000 til 25 000 kroner sammenliknet med ASDs tilbud.

– Når det kom til stykket hadde Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) bare halvparten av de pengene som trengtes for å sikre de livsvarige nivåene, sier sjeføkonom Erik Orskaug i Unio.

Han har studert flere pensjonstabeller enn de fleste og mener det ennå er tid til å få sikret pensjonen til attraktive grupper på arbeidsmarkedet.

Kan svekke rekrutteringen

En pensjon til å leve med gjør at flere vil satse på yrker i helse- og omsorg, sikkerhet og beredskap også fremover i tid.

Mange av de yrkesgruppene det her er snakk om er høyt etterspurt og høyt kvalifisert kompetansearbeidskraft. Folk norske kommuner, sykehus og stat trenger. Dårligere pensjonsordninger kan ikke være noe offentlige arbeidsgivere kan slå seg til ro med. Det vil svekke rekrutteringen til disse yrkene.

Regjeringen ville ikke likevel

ASD ville ikke binde seg til en langsiktig modell, stikk i strid med den prosess­avtalen som partene inngikk 29. november 2018, hvor det heter at «Partene er enige om å gjennomføre en prosess med sikte på å komme fram til enighet om pensjons­reglene for personer med særaldersgrenser som er født i 1963 eller senere».

I forhandlingene var regjeringen og ASD ikke villige til å være så konkrete på den langsiktige modellen at vi kunne si til medlemmene som var født i 1973 og 1983 hvor lenge de måtte forvente å jobbe. Heller ikke hvilken livsvarig pensjon de kunne forvente.

Det heter videre i avtalegrunnlaget for forhandlingene at målet med prosessen er «å avtale en langsiktig pensjonsløsning, samt gjenstående sikrings- og overgangsbestemmelser senest 1. november 2019».

Den langsiktige pensjonsløsningen var ikke regjeringen villig til å avtale i forhandlingene som strandet denne uka.

3 grunner førte til brudd

I notatet fra sjeføkonom Orskaug kommer det frem at det var tre grunner til at Unio, LO og YS ikke kunne godta det siste tilbudet fra regjeringen i forhandlingene om alderspensjonen til dem med særaldersgrense:

  • Regjeringen var ikke villig til å legge nok penger på bordet for å sikre det livsvarige pensjonsnivået for de som er født i 1963. De er de første med særaldersgrense som skulle vært omfattet av nye regler.
  • Regjeringen ville fjerne 85-årsregelen fra og med 1970-kullet. Hvis din alder og arbeidstid til sammen er 85 år, kan du gå av før tiden med gamle regler. Det gjelder flest statsansatte.
  • Regjeringen var ikke villig til å inngå en langsiktig avtale som også sikret regelverket og en god livsvarig pensjon for yngre årskull, f.eks. de som er født i 1973 eller 1983.

Gjelder svært mange

I dag er det om lag 210 000 yrkesaktive i staten, kommunene og sykehus som har lavere aldersgrense enn 70 år. Unio har 100 000 yrkesaktive alene. Sykepleiere, fysioterapeuter, miljøterapeuter, statsmeteorologer og kroppsøvingslærere har aldersgrense 65 år, politi og brannfolk har aldersgrense 60 år eller 63 år. En rekke andre stillinger har også særaldersgrenser, enten på grunn av hensynet til sikkerhet eller på grunn av belastninger i yrket.

Derfor må systemet endres

De som har lavere aldersgrense på grunn av «belastning» eller «risiko» i henhold til aldersgrenseloven, skal kunne gå av med pensjon tidligere enn andre uten å tape i livsvarig pensjon.

I det gamle pensjonssystemet fikk alle «samme» pensjon fra 67 år.

Med det nye pensjonssystemet, hvor den enkelte tjener opp en pensjonsbeholdning og der alle år i arbeid gir opptjening, får de som går av tidlig lavere pensjon.

De som har særaldersgrense, måtte derfor få noe på toppen av den nye påslagspensjonen som ble fremforhandlet i 2018 for ikke å få et lavt livsvarig pensjonsnivå.

Dette har vært utgangspunktet for alle parter. Når det kom til stykket hadde regjeringen og ASD i forhandlingene bare halvparten av de pengene som trengtes for å sikre de livsvarige nivåene.

Alle omfattes av levealdersjustering

Med pensjonsreformen ble det innført levealdersjustering fra 2011, det gjelder også for de som har særaldersgrense.

Unio har aldri lagt skjul på at også de som har lavere aldersgrenser må stå lenger i arbeid for å kompensere for levealdersjusteringen. Vi har tvert om vært villige til å innføre regler som gjør at også de som har særaldersgrense må stå lenger i arbeid.

Les også: Brudd i forhandlingene om særaldersgrenser

Årelange forhandlinger

Unio, LO og YS klarte altså ikke å bli enige i forhandlingene med regjeringen ved ASD, Kommunenes organisasjon KS og arbeidsgiverforeningen Spekter. Forhandlingene startet i oktober 2018 og skulle vært sluttført 12. februar. Unio, LO og YS har stått sammen i forhandlingene hele veien og hatt felles krav.

De første som omfattes er de som er født i 1963. De er 57 år i 2020, 62 år i 2025 og 67 år i 2030. Ingen vil med andre ord bli «koblet på» den dårlige livsvarige og midlertidige ordningen før i 2030. Og de som er yngre enn 1963-kullet har lengre tid.

– Dette betyr at vi har noen år på å fikse problemet, skriver sjeføkonom Erik Orskaug i dette notatet, etter forhandlingene denne uka.

Les hele notatet og se tabellene og utregningene