I år er det 50 år siden Stonewall-opprøret i New York. Dette dannet oppstarten til den moderne kampen for respekt for kjønns- og seksualitetsmangfold.
25 prosent har opplevd hatytringer
Den nylig fremlagte rapporten «Erfaringer med hatytringer og hets blant LHBT-personer, andre minoritetsgrupper og den øvrige befolkningen» er en tankevekker 50 år etter. Rapporten viser at én av fire lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT-personer) har opplevd hatytringer i løpet av de 12 siste månedene. Grove hatefulle ytringer eksemplifisert med utsagn som: «Du burde ikke være født» eller «du bør ikke ha rett til å leve». Ikke overraskende viser rapporten til at de fleste som opplever hatytringer opplever dette på nett, men arbeidsplassen er den fysiske arenaen det er vanligst å oppleve hatytringer. Det dreier seg med andre ord om et alvorlig og omfattende problem som også fagbevegelsen må ta tak i.
En undersøkelse i regi av dansk fagbevegelse viser at 4 av 10 LHBT-personer oppgir at de «slett ikke» eller «kun i mindre grad» kan være åpne om seksuell orientering eller kjønnsuttrykk, og dermed heller ikke om sin familie og sitt privatliv på arbeidsplassen. Når mennesker tvinges til å «blende inn» eller gjøre seg usynlige, bidrar ikke det til et sunt arbeidsmiljø. Både mellommenneskelig og faglig burde verken arbeidsgiver, kollegaer eller fagbevegelsen trenge rare fantasien for å tenke seg til hvilken psykososial effekt dette har. Og det har godt forskningsmessig belegg. Både norsk og internasjonal forskning viser store utslag i psykiske plager og usunne vaner på grunn av diskriminering på bakgrunn av legning, kjønnsuttrykk eller seksuell orientering. «Homo» er et av de vanligste skjellsordene i norske skolegårder. LHBT-personer med innvandrerbakgrunn er ekstra utsatt. En fersk levekårsundersøkelse fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at 33 prosent ikke er fornøyd med livet sitt. Svært mange har hatt selvmordstanker.
LHBT-kamp er også kvinnekamp
Flere steder i verden ser vi også at høyreekstreme og religiøse grupperinger jobber aktivt for å redusere LHBT-befolkningens rettsvern. «#metoo-bevegelsen» har også aktualisert arbeidet knyttet til seksuell trakassering, og i Norge kan vi se antydninger til en polarisering i forståelse av kjønn. Rommet for hva man forventes å gjøre som jente/gutt, kvinne/mann virker å bli trangere. Det er i tilfellet et generelt tilbakeslag for likestillingen.
Deler av fagbevegelsen har på tross av dette ligget noe bakpå i likestillings- og inkluderingsspørsmål, både nå og tidligere. Også fagbevegelsen har «blindsoner»: kjønnslikestiling stod eksempelvis ikke øverst på agendaen i de første fagforeningene. Likestilling mellom kvinner og menn har senere blitt en sentral del av den faglige agendaen. Samtidig mener vi at det «brede likestillingsarbeidet» har gått under radaren nasjonalt, selv om internasjonal fagbevegelse har vært opptatt av alle former for diskriminering. I fagforeningsdiskusjonene globalt har søkelys på mennesker som opplever diskriminering ut fra flere grunner, såkalt interseksjonalitet, lenge vært på agendaen.
Om å starte å «se»
Men hvorfor har ikke det brede mangfolds- og antidiskrimineringsarbeidet hatt større oppmerksomhet tidligere? Er det vi som ikke ser, eller er dreier det seg om folk som gjør seg usynlige? Antakelig dreier det seg om begge deler.
Flere Unio-forbund har en stolt historie knyttet til mangfoldspolitikk og deltakelse på Pride-arrangementer. Vi er stolte av at Unio-styret i fjor vedtok et samlet engasjement rundt deltakelse i Oslo Pride, et initiativ som også følges opp i år. Hovedbudskapet var da «kunnskap og fellesskap». Unios forbund organiserer profesjoner som har et særskilt samfunnsansvar. Det dreier seg om profesjoner som møter samfunnets borgere fra vuggen til graven.
I desember 2018 vedtok Unios representantskap politiske prioriteringer knyttet til organisasjonens mangfoldsarbeid. I Unios politiske plattform heter det nå:
«Lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnpersoners (LHBTI) rettigheter er under press internasjonalt. Også i Norge utsettes LHBTI-personer for ulike former for diskriminering og trakassering. Unio-fellesskapet står sammen om å arbeide for at alle er inkludert og behandles likeverdig.»
Fest – og protest
Svaret på spørsmålet om Unio og norsk fagbevegelse skal delta i Pride 2019 bør derfor være et rungende «ja». Fagbevegelsen har en sentral rolle å spille basert på våre grunnverdier. Ideelt sett dreier det seg om en romslig solidaritet: Alle skal med! Da verdens fagbevegelse nylig la strategien fram mot 2020, var det eksempelvis full støtte til og enighet om at ingen form for diskriminering eller forskjellsbehandling er greit. Fagbevegelsen skal bekjempe all form for diskriminering, om det er basert på kjønn, religion, alder, funksjonsnivå, etnisitet eller kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Deltakelse i Pride er selvfølgelig ikke det ene tiltaket som gjør oss til vinnere i inkludering og mangfold, men Unios deltakelse i Pride er ett bidrag. Det er en protest mot diskriminering og usynliggjøring. Gjennom Pride er vi med på å feire og synliggjøre mangfoldet i både samfunnet og arbeidslivet. Dette vil vi at alle våre medlemmer – og potensielle medlemmer – skal se!
Fagbevegelsen er for alle. Pride er fest og protest!
Vi ser fram til Pride-arrangementer i flere norske byer, og håper på stor oppslutning fra Unio-forbundene!