I år er det 100 år siden framsynte statsledere, arbeidstakere og arbeidsgiverrepresentanter kom til enighet om å etablere en ny global organisasjon basert på trepartssamarbeid. Allerede fra oppstart var likestilling mellom kvinner og menn på agendaen.
Til tross for 100 års globalt likestillingsarbeid og mange framskritt, slår ILOs ferske rapport «Aquantum leap for gender equality. For a better future of work» fast at likestilling mellom kvinner og menn ser ut til å ha stoppet opp.
Dette er ingen glad-nyhet på den internasjonale kvinnedagen, men kanskje kan det bidra til en vekker for likestillingsarbeidet i det globale arbeidslivet?
ILO-arbeidet representerer et globalt fellesskapsprosjekt. Virksomhetsideen er bygget på at myndigheter, arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentanter i samarbeid utvikler kjøreregler for det globale arbeidslivet, med andre ord en modell vi kjenner fra det nasjonale trepartssamarbeidet.
Etableringen av ILO var også et fredsprosjekt. Grunnleggerne var enige om at varig fred bare kunne sikres gjennom sosial rettferdighet. Eller: alt henger sammen med alt. Arbeidsliv kan ikke ses isolert fra samfunnet ellers. Like lite som arbeidsliv i ett land kan ses isolert fra verden ellers.
På samme måte må arbeid for økt likestilling ha et bredt perspektiv: likestilling i et land, en sektor, må kobles på den brede og globale likestillingsagendaen. Arbeidet for økt likestilling er et fellesskapsprosjekt.
I år sluttføres eksempelvis forhandlingene om en ILO-konvensjon mot vold og trakassering i arbeidslivet. En konvensjon vil være et viktig bidrag for kvinners likestilling i arbeidslivet. Unio deltar aktivt i dette ILO-arbeidet. Det dreier seg om en viktig kampsak for fagbevegelsen og for kvinnebevegelsen nasjonalt og internasjonalt.
I Norge har vi rett nok rammeverk som skal beskytte mot vold og trakassering. Samtidig opplever vi at et skremmende stort andel av arbeidstakerne rammes av vold og trakassering. Grupper som har direkte bruker og kundekontakt er særlig utsatte. Dette treffer treffer flere av Unios grupper.
Vi ser også at trakasseringen tar nye former og på nye arenaer. Ny teknologi og nye former for organisering av arbeidet gjør at ansatte eksponeres for vold og trakassering på andre (og ofte mindre synlig) måter enn tidligere.
Unio ønsker selvsagt en konvensjon på vegne av alle de som mangler noen form for beskyttelse, men vi ønsker også en konvensjon som peker framover og understøtter utfordringer vi ser i egen hver dag.
Vi går nå inn i en fase der vi legger inn ekstra energi inn i dette ILO-arbeidet. Vi ønsker retningslinjer som alle land har noe å strekke seg etter! Vi ønsker oss et rammeverk med lang holdbarhet, dvs en konvensjon som er relevant for et arbeidsliv i endring. Og som kan møte globale trender.
Verden i dag preges også av uro og konflikter. Mye av denne uroen kan forklares ut fra arbeidslivsutfordringer. Det være seg mangel på jobb, mangel på anstendige jobber, diskriminering, ulikestilling og store sosiale og økonomiske forskjeller.
ILO ble etablert som et fredsprosjekt. Det er viktig at vi kobler oss på denne delen av historien. Vi ser at dårlige standarder spres fortere enn gode standarder! Gode standarder (og oppfølging av disse) er vaksine mot sosial uro og konflikter.
Anstendig arbeid handler blant annet om likestilling og antidiskriminering. Og anstendig arbeid er en forutsetning for gode liv. Tiltak for å fremme dette vil være bidrag i retning av bedre samfunn.
I Unio opplever vi at vi har et ansvar for å fremme en ambisiøs konvensjon mot vold og trakassering. Dette ansvaret føles spesielt sterkt på den internasjonale kvinnedagen. Vold og trakassering er et problem som først og fremst rammer kvinner. Kampen for en ILO-konvensjon som adresserer kjønnsbasert vold er internasjonal kvinnekamp.