– Speak out for yourselves! Det er viktig at kvinner står opp for seg selv og snakker ut. Bare slik klarer vi å få et bedre liv uten trakassering og diskriminering. Ingen gir deg et bedre liv – du må kjempe for det, sa Myrtle Witbooi til 140 deltakere på Unio, LO og YS` felles 8. mars-frokostmøte.
Myrtle Witbooi er leder av den internasjonale fagforeningen for hushjelper, og var invitert av de tre hovedorganisasjonene for å være hovedgjest på 8. mars. Hun vet hva hun snakker om. Som mangeårig hushjelp i Sør-Afrika, opplevde hun selv hvordan det er å jobbe i et yrke uten rettigheter og beskyttelse.
– Jeg kunne ikke si noe til min arbeidsgiver og var helt ubeskyttet som hushjelp. Sa han at jeg skulle jobbe i syv dager, så måtte jeg det uten å mukke. Etter å ha snakket med flere hushjelper, så tenkte jeg at vi må gjøre noe for å få samme rettigheter som andre arbeidere. Ingen andre gir deg rettigheter – du må gjøre det selv, fortalte hun til et lydhørt publikum.
I en kvinnealder har hun arbeidet for at jobben hushjelper gjør skal møtes med respekt. Det var en stor seier da ILO-konvensjon 189 om hushjelper (domestic workers) ble vedtatt av 178 land i 2011. Myrtle jobbet hardt med å få denne på plass.
– Våre seire i konvensjon 189 er overført til den nye konvensjonen det jobbes med nå – den mot vold og trakassering i arbeidslivet. Jeg synes det er underlig at ikke myndighetene og arbeidsgivere ikke anerkjenner at det finnes misbruk og trakassering i arbeidslivet og at de må gi kvinner beskyttelse i en konvensjon, sa hun.
Witbooi sluttet med å si at grunnen til at hun tok den lange turen til Norge var å adressere til norske myndigheter at de må ratifisere ILO-konvensjon 189.
Nå jobber Unio, LO og YS systematisk for å få på plass en konvensjon mot vold og trakassering, og det var dette frokostmøtet handlet mye om.
Internasjonal sekretær Liz Helgesen i Unio er den norske representanten i ILO-komiteen som jobber med vold og trakassering i arbeidslivet. Hovedtema her er hvordan man skal få til et arbeidsliv der folk ikke utsettes for vold og trakassering.
Hun fortalte om hvordan arbeidet går med den nye ILO-konvensjonen og prosessen videre.
– Jeg tror det går mot en konvensjon, men utfordringen er at den må få et innhold som faktisk beskytter arbeidstakere mot vold og trakassering. Det må ikke bli en konvensjon som sklir inn i alle lands lover. Vi må ha noe å strekke oss etter og en konvensjon som møter et arbeidsliv i endring, konkluderte Liz Helgesen.
Her kan du lese et innlegg Helgesen har skrevet om global likestillingskamp og ILO-arbeidet.
Å snakke ut og synliggjøre vold og trakassering var også konklusjonen til paneldeltakerne da de ble spurt hva vi kan gjøre for å få en slutt på vold og trakassering.
– Skyld, skam og taushet er fortsatt gjeldende i disse sakene. De som utsettes må få støtte og oppleve det som trygt å si fra. Synliggjøring har alltid vært en strategi, sa leder Tove Smaadahl i Krisesentersekretariatet.
– Jeg synes vi har brutt lydmuren. Likevel er det vanskelig å si fra på jobben. Det ser vi i politikken og i Forsvaret, det mangler systemer for å følge opp varsler. At det er trygt å varsle er noe av det viktigste å få på plass, sa likestillingsombud Hanne Bjurstrøm.
– Når vi sender døtrene våre på jobb, skal vi være trygge på at de har ledere som griper inn om noe skjer. Jeg vil også understreke at vi har alle en plikt til å si fra hvis vi ser andre blir utsatt, sa prosjektleder Trine Hammer i Arbeidstilsynet.
Om ILO-konvensjonen sa de:
– Norge må være langt tydeligere i denne saken. Vi må ikke lene oss på at vi har et godt lovverk i Norge – myndighetene må gå foran og være tydelig på at vi må få på plass en god konvensjon, sa Bjurstrøm.
– En ny konvensjon må være tydelig og ha et klart og godt fokus på kvinner, sa Smaadahl.
– Det må ikke være rom for tolkninger – konvensjonen må være tydelig, nikket Trine Hammer.
Her kan du lese mer om ILO og ILO-konvensjonen vi jobber med