I dag starter FNs arbeidslivsorganisasjon, ILOs, store konferanse i Genève. Unio er på plass i den norske delegasjonen. – Det er unikt at alle tre parter – arbeidsgiverorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner og myndighetene – fra alle FN-landene møtes til siviliserte diskusjoner for et bedre arbeidsliv. Det er gull verdt i seg selv, sier internasjonal sekretær Liz Helgesen i Unio.
Hun sitter i den norske ILO-komiteen som ledes av Arbeidsdepartementet og består av partene i arbeidslivet. Til neste år er ILO 100 år.
– Tenk på det, att de allerede i 1919 fant ut at vi må samles for å bedre vilkårene i arbeidslivet. Jeg synes det er ganske imponerende. Siden har ILO alltid ligget litt foran. For eksempel kom FNs likelønnskonvensjonen allerede i 1959, og ILO har klart å holde debatten varm rundt framtidens arbeidsliv, sier hun.
The Future og Work er det store temaet nå. ILOs generalsekretær Guy Ryder valgte i sin rapport til konferansen å rette fokus på kvinner i arbeidslivet – Women in the Future of Work.
– Han beskriver et arbeidsliv som er overraskende lite likestilt. Han ramser opp område for område der kvinner blir diskriminert, sier Liz.
Det er fire hovedkomitéer i ILO. Liz er den norske representanten i komiteen som jobber med vold og trakassering i arbeidslivet. Hovedtema her er hvordan man skal få til et arbeidsliv der folk ikke utsettes for vold og trakassering. Nå jobber arbeidstakerne for å få på plass en FN-konvensjon mot vold og trakassering i arbeidslivet.
– I dag finnes det ingen regler som hindrer vold og trakassering som gjelder for alle arbeidstakere i hele verden. Vi er ikke blitt enige om en standard som gjelder alle. I ILO er decent work (anstendig arbeidsliv) en av hjørnesteinene i hele virksomheten. Decent work og fravær av vold og trakassering henger sammen, sier Liz.
– Hva hindrer at det skal bli vedtatt en konvensjon?
– Jeg tror alle vil at vi skal ha et godt arbeidsliv uten vold og trakassering, men det er varierende tro på en regelvei. Det er nok av eksempler på konvensjoner som ikke blir ratifisert, og det er selvsagt demoraliserende. Dessuten er det knyttet ulike forståelser av hva vold og trakassering egentlig er. Metoo viser klart at store deler av arbeidslivet levde med en stilltiende forståelse av at det var greit nok som det var.
– Hva vil den norske regjeringen?
– Det kan virke som om den har valgt en pragmatisk mellomposisjon. Rapporten som er utgangspunktet for forhandlingene, og som er laget av fagfolk og byråkrater ut fra hvilke svar medlemsstatene har gitt, påpeker at vi må utvikle en felles forståelse og felles definisjoner av blant annet vold og trakassering og arbeidsgiver og arbeidstaker. Vi på arbeidstakersiden mener at vi må inkludere bredden av arbeidende, for eksempel gjennom å inkludere uformell sektor. Vi mener også at vold i privatsfæren har en relevans også i arbeidslivskontekst. Det kan virke som om norske myndigheter er litt tilbakeholdne her. Diskusjonene under konferansen vil nok klargjøre mer.
Diskusjonene om dette vil pågå i to år, og lande på neste års ILO-konferanse.
– Alle standard-diskusjoner skal ta to år fordi de skal holde i flere tiår. Det ville være en flott jubileumsgave å lage en konvensjon mot vold og trakassering. Da går vi inn i det neste århundre med samme visjonære ånd som 1919-delegatene hadde, avslutter Liz Helgesen.
Konferansen varer til 8. juni.
Oversikt over ILO-konferansen 2018
