Fra 1. juli 2015 åpnet arbeidsmiljøloven for en generell adgang til å ansette midlertidig for en periode på inntil 12 måneder. Unio var skeptisk til hvorvidt dette ville føre til at flere utenfor arbeidslivet, kom inn.
Denne skepsisen viser seg nå å være berettiget.
– Regelendringen har ikke påvirket tilknytningen til arbeidslivet for personer som tilhører utsatte grupper. Endringen i arbeidsmiljøloven har dermed ikke hatt den virkningen som regjeringen antok, slår Unio-leder Ragnhild Lied fast.
I dag legges rapporten «Midlertidige ansettelser og grupper med svak tilknytning til arbeidslivet» fram. Institutt for samfunnsforskning står bak rapporten, som er bestilt av Arbeids- og sosialdepartementet.
Fram til 1. juli 2015 var midlertidig ansettelse bare tillatt hvis arbeidets karakter tilsa det og arbeidet skilte seg fra ordinært arbeid i virksomheten. Etter 1. juli 2015 åpnet arbeidsmiljøloven for at man på generelt grunnlag kunne ansette midlertidig.
Regjeringen ønsket å øke bruken av ordinært arbeidsliv i arbeidsmarkedspolitikken og argumenterte med at det å lette adgangen til midlertidig ansettelse vil «senke terskelen inn i arbeidslivet og gi nykommere og personer som står utenfor arbeidslivet, bedre muligheter til å få prøvd seg i jobb». Her nevner regjeringen spesielt tre utsatte grupper: Unge, innvandrere og personer med nedsatt arbeidsevne eller nedsatt funksjonsevne.
Unio, LO og YS gjennomførte en politisk streik i protest mot endringen, og fryktet at dette ville føre til at flere ville få en løsere tilknytning til arbeidslivet, ødelegge for det organiserte arbeidslivet og bidra til å forsterke problemer med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
I oppsummeringen i rapporten heter det blant annet: «Våre analyser viser at midlertidig ansettelse (…) leder i mindre grad til fast ansettelse, i mindre grad til videre midlertidig ansettelse og i større grad til overganger ut av sysselsetting. I tillegg ser vi at andelen jobber som innehas av personer fra utsatte grupper, ikke har økt etter reformen. Flere fra utsatte grupper har mistet lange jobber til relativt korte jobber. Det har derfor vært en vridning innad i utsatte grupper fra lange mot korte jobber. I og med at den totale andelen jobber ikke har økt, innebærer en økt andel korte jobber isolert sett en forverring av jobbsikkerheten for utsatte grupper etter reformen.»
– Rapporten viser i sin tydelighet at de positive virkningene som daværende arbeids- og sosialminister Robert Eriksson trodde på, har uteblitt. Og at det vi fryktet delvis har slått til. Det er dermed all grunn til å følge med videre, og vi håper politikerne er villige til å reversere lovendringen dersom det viser seg at loven gir uheldige utslag, sier Unio-leder Ragnhild Lied.