Erik Orskaug, sjeføkonom i Unio:

Sigbjørn Johnsen er tilbake i manesjen. Det gleder meg. Jeg legger derimot merke til at Sigbjørn drar på litt gammelt tankegods fra 90-tallet. Litt påfyll for vår gjenoppståtte finansminister er derfor på sin plass.

Det startet med tidligere SSB-sjef og leder av Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene, Odd Aukrust, og hans økonomiske modell for lønnsdannelsen i en liten åpen økonomi. Aukrusts modell har seinere fått navnet frontfagsmodellen.

Aukrust-modellen sier at reallønnsveksten i industrien ikke kan gå ut over produktivitetsveksten. Videre sier modellen at vi over tid vil ha samme produktivitetsvekst som i andre land. Høyere nominell lønnsvekst vil derfor svekke vår konkurranseevne. Det er ikke opprettholdbart for et land som må holde balanse i utenriksøkonomien.

Aukrust delte økonomien i konkurranseutsatt- og skjermet sektor. Industrien er konkurranseutsatt. Offentlig sektor og store deler av privat tjenesteyting er skjermet. Ifølge modellen skal konkurranseutsatt sektor være lønnsledende. Skjermet sektor skal følge etter med samme lønnsvekst som frontfaget.

Aukrusts resonnement var godt tilpasset den norske forhandlingsmodellen med landsomfattende tariffavtaler og stor grad av sentral lønnsdannelse. Videre styrket Aukrust-modellen samspillet mellom finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken som har vært viktig for utviklingen av den norske modellen og vår velferd.

Tre forhold setter frontfagsmodellen på prøve. Det første ble svært tydelig under Solidaritetsalternativet på 90-tallet. «Frontfaget» ble feilaktig forvekslet med arbeiderne i industrien, representert ved den overenskomsten i LO som forhandlet først. I Aukrusts modell skilles det ikke mellom industriarbeidere og industrifunksjonærer. Å forlange at ansatte i offentlig sektor «bare» skal følge lønnsveksten til industriarbeiderne blir derfor feil.

Holden-utvalget ga i 2000 den første evalueringen av lønnsdannelsen under Solidaritetsalternativet. Praktiseringen av frontfagsmodellen ble kritisert. Offentlig ansatte ble på 90-tallet liggende etter i lønnsutvikling i forhold til privat sektor fordi lønnsdannelsen for industrifunksjonærene «ble holdt utenom regnskapet». Men det har ikke skjedd det siste tiåret, Sigbjørn. Til tross for at industrifunksjonærene, som står for halvparten av lønnsmassen i industrien, har hatt en gjennomsnittlig årslønnsvekst som har vært 0,6 prosentpoeng høyere enn for industriarbeiderne, har lønnsveksten for offentlig ansatte og alle ansatte i industrien vært så godt som lik dette siste tiåret. Med andre ord i tråd med frontfagsmodellen.

Dette ble for øvrig av alle parter i arbeidslivet fastslått som «offisiell praktisering» av frontfagsmodellen i Kontaktutvalget i 2003: «Den samlede lønnsveksten som avtales sentralt og lokalt må være normgivende for de rammer som forhandles i de øvrige oppgjørene».

Det andre forholdet som setter frontfagsmodellen på prøve gjelder profilen i oppgjørene. Det samme Holden-utvalget påpekte at utdanningsgrupper i offentlig sektor særlig ble rammet av en profil med kronetillegg på 90-tallet. Det siste tiåret har offentlig sektor i hovedsak hatt prosentvise tillegg. De relative forskjellene mellom utdanningsgruppene er dermed i stor grad opprettholdt. Jeg kommenterer ikke her de absolutte lønnsforskjellene, men et godt likelønnsløft i årets oppgjør, i tråd med Soria Moria 2, kan bøte på noe av forskjellene.

Det tredje forholdet som setter frontfagsmodellen på prøve er nærmere tilknyttet finansministerens ansvarsfelt. Med Stoltenberg I-regjeringen fikk vi et inflasjonsmål for pengepolitikken og en handlingsregel for innfasing av oljepenger i norsk økonomi. Et høyere inflasjonsmål enn i andre land gir en gradvis og intendert svekkelse av vår konkurranseevne så vi kan bruke mer arbeidskraft i offentlig sektor og andre skjermede næringer og mindre i industrien. Oljepenger erstatter industriarbeider.

Med handlingsregelen og inflasjonsmålet er det mer uklart hva som skal være ankeret for lønnsdannelsen. Skal det være lønnsveksten ute, eller inflasjonsmålet? I praksis har industrien og frontfaget, i tråd med regjeringens politikk, lagt seg på en høyere lønnsvekst enn konkurrentene ute i mange år. Det vil bli resultatet også i år, selv om kriseinnpakningen nok vil likne mer på 90-tallets. I tillegg må et likelønnsløft nødvendigvis gi høyere lønnsvekst i offentlig enn privat sektor, fordi kvinnene jobber i offentlig sektor. 

Kronikken sto på trykk i Dagbladet torsdag 25. februar 2009