Anders Folkestad, leder Unio
Lisbeth Normann, leder Norsk Sykepleierforbund
Eilin Ekeland, leder Norsk Fysioterapeutforbund
Mette Kolsrud, leder Norsk Ergoterapeutforbund

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen har gjennom «samhandlingsreformen» slått ett slag for et forebyggingsløft i Helse-Norge. Uten en sterkere kommunehelsetjeneste bryter helsevesenet sammen, mener Hanssen, som vil ha mer vekt på forebygging. I DN har helseministerens reformopplegg fått hard medfart. Noe av kritikken kan være berettiget, men så langt har ingen presentert et helhetlig alternativ. Statsråden står derfor fast på reformideen i intervju i DN igår. Det virker fornuftig, men vi spør samtidig om virkemidlene er kraftige nok.
I dag forvaltes folks helse på flere nivåer. Hvert nivå har sitt ansvarsområde, og sine finansieringssystem. Både pasienter og våre medlemmer opplever daglig frustrasjoner over mangelfull samhandling, manglende helhetstenking, svak forebygging, og sviktende oppfølging og kompetanse.

Det mangler ikke på gode intensjoner, men det ser ut til å være noe i selve systemenes natur som drar i ulik retning. En «systemfeil» som resulterer i svingdørspasienter, lange ventelister og dårlig koordinerte tjenester.

I samhandlingsreformen legges det opp til at 20 prosent av midlene som nå går til helseforetakene skal gå til kommunene. På denne måten gis kommunene et indirekte medfinansieringsansvar for sykehusene. Medfinansieringsansvar skal igjen motivere til reduksjon i omfanget av sykehusinnleggelser. Ved å bruke ressurser på forebygging og rehabilitering, vil kommunene kunne spare utgifter som ellers ville gått til «unødige sykehusdøgn».

Vi ser det imidlertid som lite sannsynlig at en medfinansieringsats på 20 prosent vil føre til større endringer i kommunenes prioriteringer. Økonomiske vurderinger tilsier at mange kommuner fremdeles vil velge å «kjøpe» helsetjenester framfor å satse på tiltak som styrker det kommunale rehabiliteringsarbeidet og de kompetansekrevende pleie- og omsorgsoppgavene.

Dessuten kan dette invitere til et spill om penger og ansvar mellom sykehus og kommuner - et spill som kan svekke pasientenes rettigheter.

I tillegg til de økonomiske virkemidlene som skal stimulere til bedre tjenester i kommunene, inneholder Stortingsmeldingen flere interessante forslag om hvordan tjenestene skal organiseres. Et av disse forslagene er etablering av helsehus i kommunen, dvs. en form for lokale fagsenter og et konkret samarbeid mellom kommuner og sykehus. Tverrfaglighet og teamarbeid blir viktigere og viktigere og helsefaglig kompetansesentre som kan se helheten i helseutfordringene med både å forebygge, behandle og rehabilitere tror vi er positivt.

Sykehusene ble overført til staten i 2002. Med overføringen trodde man at sykehusene ville bli mer effektive ved å sjalte ut fylkeskommunene og satse på markedslignende styringsformer med sterkere økonomiske incentiver. Slik skulle veksten i sykehuskostnadene dempes. Nå vil en dempe veksten gjennom å overføre oppgaver og ansvar til landets over 400 kommuner.

Dette er et risikoprosjekt. Slik vi ser forslaget får kommunene nye og større oppgaver og mer ansvar uten en tilstrekkelig sikring på at oppgavene blir løst på en god måte. Helseministeren er urolig for at kommunene ikke vil samarbeide godt nok. Det er vi også. Vi er også urolige for at det enda en gang er de ansatte som kommer i skvis når budsjetter skjæres og ansvar fraskrives.

Vi trenger en robust organisering av norsk helsevesen, en organisering som har et bredt politisk flertall bak seg. Vi trenger ikke en stor omorganisering som ikke fører til de ønskede endringene, og som settes i spill ved neste valg.

Uansett (om) organisering må det satses enda sterkere på forebygging, rehabilitering og helsekompetanse i kommunene. Vår erfaring er at det er nettopp dette som settes på vent.

Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv tirsdag 8. september 2009.