Våre leiande politikarar bør merke seg synspunkta til fungerande likestillings- og diskrimineringsombod, Ingeborg Grimsmo, i pressa dei siste vekene. Ho har rett i at tariffoppgjer åleine ikkje er nok til å skape likelønn mellom kvinner og menn. Protokollen som avslutta streikane i kommunal sektor fokuserer tydeleg på likelønn, og forpliktar arbeidsgjevarane. I tillegg trengst politisk handlekraft.

Med Likelønnskommisjonen si utgreiing fekk vi dei analysane og forslaga som trengst for å handle. Vi går inn i ei tid som synest som eit "no eller aldri" for likelønnskampen. Aldri før har vi hatt så konkrete og forskingsbaserte løysingsforslag på bordet. Aldri før har søkelyset på likelønnsproblemet vore så skarpt. Dette gir godt grunnlag for endring og forbetring.

Likelønnskommisjonen kom med fleire forslag, blant dei tredeling av foreldrepermisjonen og ei styrking av likestillingslova. Mange tiltak må settast i verk, men for Unio er det viktigaste forslaget frå kommisjonen eit realt lønnsløft for kvinner i offentleg sektor.

Dette forslaget er målretta, fordi det er nettopp i offentleg sektor dei fleste kvinner arbeider. Berre i kommune-Noreg arbeider det over 230 000 kvinner, i staten nesten 50 000 og i sjukehussektoren arbeider om lag 70000 kvinner. Desse er fanga i ei likelønnsfelle, også saman med mannlege kollegaer. Dessutan finst fleire døme på kvinner som har gått inn i manndominerte yrke, som blir dobbelt straffa, låg lønn og karrierehindringar. Det er ikkje tvil: det trengst eit lønnsløft som monnar.

Likelønn inneber ikkje at alle skal tene likt. Likelønn betyr at kvinner og menn skal lønnast på same måte, og at kompetanse, ansvar og kvalifikasjonar skal verdsettast likt, om arbeidstakaren er mann eller kvinne.

I dag er dette ikkje tilfelle. Kvinner og menn blir gjennomgåande lønna ulikt i Noreg. Likelønnskommisjonen, ekspertgruppa som ble leia av fylkesmann Anne Enger, dokumenterte at kvinner i snitt tener snaue 85 prosent av menn si lønn per time. Kvinner med fire års høgare utdanning tener berre 80 prosent av ein mann med tilsvarande utdanning. For kvinner som har satsa fleire år av sitt liv på utdanning, kjennast det blodig urettferdig at deira kompetanse ikkje blir verdsett og lønna på same måte som menn si kompetanse.

Ironisk nok blir lønnsgapet større, jo høgare utdanning ein har. Det er altså ikkje slik at høgare utdanning er ein garanti for likelønn - dessverre. Var det slik, ville problemet forsvinne etterkvart som kvinner strøymer til høgare utdanning. Likelønnskommisjonen peikar på nokre hovudårsakar til at kvinner gjennomgåande tener mindre enn menn. For det første ser ein at lønnsgapet følgjer den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Kvinner arbeider systematisk i yrke og bransjar som er dårlegare betalt enn mannsbransjar, særleg i privat sektor, sjølv om dei har like høg utdanning og like lang erfaring. Den norske forhandlingsmodellen medverkar til å oppretthalde desse skilnadane. For det andre veks lønnsskilnadane i småbarnsfasa, når mor tek lange permisjonar og er heime med barna medan far jobbar overtid. Resultatet er at kvinners kompetanse og arbeidskraft er på billegsal. Dette gjeld særleg i offentleg sektor der dei fleste kvinner arbeider.

Lønnsgapet mellom kvinner og menn let seg ikkje tette gjennom vanlege tarifforhandlingar aleine. Dette trengst politisk vilje og handling i tillegg. Unio forventar at regjeringa no tek større ansvar for å fjerne lønnsdiskriminering av kvinner i arbeidslivet. Likelønnkommisjonen foreslår at det mål løyvast tre milliardar kroner til ein likelønnspott. Saka må flyttast frå preik til praksis.

Det handlar om eit løft for å kome på rett kjøl. Det må erkjennast at lønnsveksten i offentleg sektor ei periode må vere høgare enn i privat sektor. Forslaget treng inneber ikkje eit varig brot med modellen for lønnsdanning, men er eit helt naudsynt grep for å rette opp gamle skilnader mellom kvinner og menn i arbeidsmarknaden.

Sjølv om det er partane i arbeidslivet som har ansvaret for lønnsforhandlingar, spelar politikarane ei nøkkelrolle for å gjere likelønnsløftet til ein realitet - ikkje minst fordi eit løft som monnar må finansierast over statsbudsjettet. Positive signal frå raud-grøne politikarar gir meg forhåpningar. Eg har med interesse notert meg at KrF i sitt utkast til nytt partiprogram ser behovet for ein likelønnspott i komande lønnsoppgjer. Før valet i 2009 vil mange veljarar ønskje å vite korleis partia vil ta tak i likelønnsutfordringa.

Til slutt må vi hugse at likelønn ikkje berre kostar pengar – det gir gevinstar også. Eit konkurransedyktig lønnsnivå i kvinneyrka vil trekke fleire kvinner - og menn - til viktige yrke som skaper velferd, tryggleik, helse og kunnskap. Behovet for arbeidskraft vil auke i tiåra som kjem. Vi treng sårt å rekruttere fleire menneske til kunnskaps- og velferdsyrka. Men då må dei som arbeider der få betre lønn for innsatsen.